Turens første krise


Det hele begynte med at vi måtte gå inn til en nødhavn etter 23 kjipe timer utpå Nordsjøen. Det medførte at vi fant en snarvei til Nederland. På kartet stod det at det var 0,03 meter dypt, men med tidevannet som var på 3,35 meter så skulle det gå. Vi hadde 4 timer på å komme oss over og kalte turen for "The Race Against the Tide". Plutselig begynte dybdemåleren å koble seg ut og inn og jeg skulle ned for å koble nye kabelsko for å få bedre forbindelse da vi plutselig gikk på grunn. Og man går jo på grunn innimellom, så greit nok det. Vi prøvde å bakke oss ut av sanddunken, men det gikk ikke. Rett bak oss kom det to gamle nederlandske seilbåter. Vi ropte etter hjelp og de prøvde å slepe oss ut av grunnen. I ca 15 minutter holdt vi på å styre da de sa at de måtte seile videre for å rekke tidevannet selv.

Panikk.

"Hæ, skal de bare forlate oss nå? Nei. Hva gjør vi nå? Faen. Skal båten bare tippe over? Nei nei nei nei nei!" Vi ringte relevante folk på kontaktlistene våre. "Krise! Vi har gått på grunn. Tåler båten å tippe over?" "Jada, det går bra." Lettelse. Så dette måtte bare skje. Båten kom til å tippe mer og mer over på siden og vi måtte vente til tidevannet kommer tilbake om 11 timer. Hodet begynte å lage en plan. Allerede da hadde båten begynt å krenge over. Vi pumpet opp gummibåten og gjorde den klar til sjøsetting. Pakket nødbagen: VHF, varme klær, mat, vann, øl og ostepop (takk til Lisbet og Ane!). Tømme septiktank og vanntank, og sikre alt som kom til å velte over på babord side. Da alt av nødrelaterte ting var unnagjort var båten allerede nede på 30-40 grader. Jeg gikk ned og stekte pølser (bra tenkt av Martha). Da maten var spist var det på tide å sjøsette gummibåten og forlate skipet. Vi rodde en runde rundt båten for å sjekke at alt var ok. alt vannet rundt båten forsvant kjapt og vi kunne gå rundt på sanden. Så var det photoshoot.

En helt nydelig solnedgang! Vi ringte kystvakten både i Tyskland og Nederland som stod parat i tilfelle noe skulle gå galt. Så var det chilling. Øl og latterkramper mens vi så på stjernehimmelen. Dette er helt sjukt. Hvor mange i verden for oppleve akkurat dette?

Vi snakket med kystvakten ca annenhver time, de spurte om vi frøs, hadde nok mat og om alt var ok. Det var en stor trygghet. Samtidig fikk vi eksperthjelp på telefon av faren til Martha som sa at "han hadde lest om dette et par ganger". Han visste nemlig alt som kunne gå gale og hva vi måtte være obs på når tidevannet kom tilbake.

Da klokken ble rundt 23:30 begynte vannet å stige tilbake. Båten reiste seg helt uten problemer. Det gikk nesten altfor smertefritt. Jubel. Kl 03 var vi fremdeles på grunn. Vi startet motoren og prøvde å dra opp ankeret som vi hadde droppet noen timer tidligere. Det stod bom fast. Kl 03:45 hadde vi fått opp ankeret, hendene våre var full av sår og blemmer. Båten var endelig løs! Utslitt.

Vi satte kursen tilbake dit vi kom fra, vel vitende om at første havn var 5 timer unna. Det var umulig å holde ønene oppe, selv med en helt nydelig soloppgang. Kl 10:30 var vi trygt i havn i Borkum og gikk rett til sengs. Jeg drømte at båten gikk på grunn og bråvåknet. Ble oppgitt og tenkte at det der gidder jeg ikke en gang til. Så sovnet jeg igjen.