Del 2: Tau i propellen


For english, see below

Jeg begynte å bli tappet for krefter. Dehydrert etter alle tårene og jeg hadde ligget ute og styrt i cockpiten hele natten gjennom flere regnbyger og forsøkte å bruke så lite energi som mulig. Hver gang jeg duppet av ville båten styre opp mot vinden og seilte tilbake mot Frankrike igjen til jeg våknet. Jeg aner ikke hvor mange ganger det skjedde, men jeg følte at jeg ikke rikket meg av flekken. Hele den dagen lå jeg bare der og styrte. Jeg fikk endelig besøk av noen delfiner som lekte rundt båten i timevis. Det er ganske fortryllende å se på, og en stor oppmuntring.

Neste natt var månen bak skyene og det var bekmørkt. Siden det ikke var noe å feste øynene på, ikke noe lys, stjerner eller land, var det vanskelig å beholde retningssansen. Plutselig røk bomløften, tauet som går fra bommen og opp i masten, i utgangspunktet ikke en stor sak fordi seilet holder seg oppe ut