Biscaya - forsøk nr 2


For english, see below

Jeg ankom Camaret-sur-mer torsdag ved solnedgang etter en 12-timers seilas fra Roscoff. Min første soloseilas på 1,5 måned. Nå som jeg seiler i samme farvann som jeg gjorde for 2 år siden kjenner jeg ekstra godt på hvor mye mer kontroll jeg har nå enn sist. Nabobåten skulle krysse Biscaya morgenen etter. Jeg sa at jeg trengte noen dager for å forberede båten og meg selv psykisk før jeg skulle hive meg utpå helvetesbukta igjen. Kanskje jeg er klar på mandag?

Fredagen brukte jeg på å handle inn mat: Frossenpizza, pasta bolognese, nøtter, alt jeg kunne finne av lettvint mat som ga næring (ja, jeg er inneforstått med at Ristorante mozarellapizza ikke gir særlig næring)

Gjorde ferdig huskelisten min: Fikset gasslangen til komfyren, fylte vann, diesel, ryddet, gjorde båten sjøklar. Fredag ettermiddag var jeg helt klar. Jeg bestemte meg for å kaste loss allerede lørdag morgen.

Dag 1: Jeg seilte ut mot åpent hav. Helt rolig i kroppen, men redd for å slappe av, for det måtte jo være noe som skulle gå gale. Autopiloten fikk jobbe fra start og holdt stødig kurs. Jeg seilte forbi stedet hvor autopiloten streiket for to år siden. Fremdeles alt i skjønneste orden. Frankrike forsvant fort ned i horisonten og det var hav på alle kanter. Tenk at nå skal jeg være her alene med havet i tre døgn. Delfinene meldte sin ankomst. Jeg hylte av glede og de danset rundt båten til solnedgang. De er så fine! Det ble fort mørkt og tid for å begynne med søvnintervaller. Jeg liker best å sove ute når jeg er på havet alene om natten. Da kan jeg bare strekke litt på hodet for å se at alt er ok, i stedet for å stå opp av sengen og gå ut. Jeg lagde meg en soveanordning i trappeoppgangen under sprayhooden – mitt favorittsted. En stol med justerbar rygg og et teppe hengt opp som en hengekøye til beina slik at jeg kunne ligge rett ut. Jeg var veldig fornøyd med min egen oppfinnsomhet. 20 minutter søvn, sjekke kurs, seil og andre båter. 20 minutter søvn igjen.

Dag 2:

Jeg våknet kl 10 av at motoren stoppet. Faen, tom for diesel. Var det diesel- eller bensinmotorer som ikke tåler å gå tom for drivstoff? Jeg fylte på diesel og prøvde å starte, men den ville ikke. OK, så da er det motoren som skal være det som går gale denne gangen.. Jeg gikk ned og begynte å skru, lufte og pumpe inn diesel manuelt. Prøvde å starte igjen, og den startet på første forsøk! Halleluja! Krise avverget.

Snart halvveis! Litt usikker på hva jeg skulle finne på annet enn å speide etter hval og delfiner. Det er ganske vilt å tenke på at det er 4700 meter under båten.

Herregud jeg så hval!!! Fire stykker! Herlighet så store de var. Heldigvis et godt stykke unna båten. Jeg er fremdeles livredd for at de skal bli sint og hive seg over båten.

Halvveis kl 17. Jubel og feiring med litt sjokolade. Tenk, nå er det nøyaktig like langt som jeg har selt hittil, igjen til Spania. Det er lenge. Fremdeles i mitt eget selskap.

Til middag laget jeg spaghetti bolognese. Jeg vet jeg ikke er noen mesterkokk, men likevel blir jeg like overrasket hver gang maten ikke smaker som jeg hadde tenkt.

Dag 3: I natt sov jeg skikkelig dårlig. jeg fant aldri den gode soveposisjonen jeg hadde natten før. Det var heldigvis nesten ingen båter i sikte hele natten. Kun en lastebåt å vike for. Jeg våknet fort da vinden endelig hadde meldt sin ankomst. Revet storseil og hele genoa ute. 7 knop mot A Coruña. Sjarmøretappen var i gang og det kilte skikkelig i magen. Jeg kunne endelig slappe av. (Forøvrig veldig klar for å snakke med andre enn meg selv) Et lite utdrag fra dagboken: ”Nå er det deilig å være på havet! Jeg blir så lykkelig av 7 knop gjennom vannet. Biscaya, nå er du flott!”

Land i sikte kl 15! En hel dag med 6,7-7 knop gjennom vannet. Perfekt lens. Fra jeg så land kl 15 til jeg var i havn kl 00:30 er de lengste timene på lenge. S/y Fiesta tok meg i mot på bryggen, og jeg kan krysse av å seile alene over Biscaya for andre gang, men denne gangen uten noe problemer. Moralen er: Aldri gi opp!

I arrived at Camaret-sur-mer on Thursday at sunset after a 12-hour sail from Roscoff. My first single handed sail in 1.5 months. Now, as I sail in the same waters I did 2 years ago, I strongly feel that I am in much better control than last time.

The neighboring boat would cross the Bay of Biscay the following morning. I said that I needed a few days to prepare the boat and myself mentally before I was setting out to the Bay of Hell again. Maybe I'm ready on Monday?

Friday was spent shopping food: Frozen pizza, pasta bolognese, nuts, all I could find of easy cooked food that provided nutrition (yes, I understand that frozen mozzarella pizza does not provide special nutrition)

My to-to list was completed: Fixed the gas hose to the stove, filled water, diesel, cleaned the boat, made the boat ready for the crossing.

Friday afternoon I was ready. I decided to set off already Saturday morning.

Day 1:

I sailed out to the open sea. My body felt quite calm, but I was afraid to relax, because, obviously, something would for sure fail. The autopilot was working from the very beginning, and kept steady course. I sailed past the position where the autopilot failed two years ago. Everything was still in perfect condition.

France quickly disappeared on the horizon and all I could see was the ocean. Imagine that I'll be here alone with the ocean for three days. The Dolphins reported their arrival. I cheered of joy and they danced around the boat until sunset. They are so beautiful!

The sun set and it became dark and it was time to get some sleep in intervals. I like to sleep outside when I'm at sea alone at night. Then I can just stretch my head to see that everything is ok, instead of getting out of the bed and going out. I made a bed under the spray hood - my favorite place. A chair with adjustable back and a blanket hung up like a hammock to my legs so I could lay straight out. I was very pleased with my own ingenuity. 20 minutes sleep, check heading, sail and look for other boats. 20 minutes sleep again.

Day 2:

I woke up at 10am that the engine stopped. Shit, out of diesel. Was the diesel or gasoline engines that does not like running out of fuel? I filled some diesel and tried to start, but it would not. OK, so it's the engine that's going to break down this time... I went down in the engine room picked out the tools and started the work, venting the diesel line, injecting diesel and pumping manually. I tried to restart and succeeded by the first attempt! Hallelujah! Crisis despised.

Soon halfway! A little unsure of what else to do than look for whales and dolphins. It is quite weird to think that the sea bed is 4700 meters below the boat.

I saw whales!!! Four of them! My god how big they were. Fortunately, a good distance from the boat. I'm still terrified that they get angry and crash over the boat.

Half past five and I'm halfway. Cheering and celebration with a little chocolate. Imagine, the distance I´ve sailed so far is exactly the distance left for Spain. It is still a long time. And alone to entertain myself.

For dinner, I made spaghetti bolognese. I know I'm not a master chef, but I'm still surprised when the food does not taste like I had expected.

Day 3:

Tonight, I had a had a terribly sleep. I never found the good sleeping position I had the night before. Fortunately, there were no boats in sight all night. Only a shipping boat to give way for.

I woke up when the wind had finally announced its arrival.

A reef in the main sail and a full genoa. Heading for A Coruña in 7 knots. Only the “final lap” remains and I was really excited. I could finally relax. (Also, very ready to talk to someone else than myself)

A little excerpt from the diary: "Now it's great to be at sea! I'm so happy when I'm making 7 knots through the water. Bay of Biscay, now you are great! "

Land in sight at 15!

A full day of 6.7-7 knots through the water. Perfect downwind sailing. The longest hours I´ve experienced was from I saw land at 15 o'clock until I was in the harbor at 00:30.

S/Y Fiesta formed a welcoming committee in the marina, and I have sailed across the Bay of Biscay single handed for the second time, but this time without any problems.

The morale is: Never give up!