The Peculiar Triamaran


Autopiloten var ødelagt igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har åpnet opp den piloten for å fikse den. Det var uansett nok ganger til at den ene komponenten på hovedkortet var brukket av. Jeg har en filosofi om at alt kan fikses, men ikke denne gangen. Og i hvert fall ikke på en ankringsplass utenfor en øde strand i Portugal. Jeg tok mot til meg og bestemte meg for å seile en 20-timers etappe til Lagos hvor jeg forhåpentligvis kunne få fikset autopiloten. Jeg gruet meg skikkelig til å kaste loss og det knøt seg i magen bare av tanken på å seile så lenge uten autopilot. Det var meldt svært lite vind, noe som gjør at vindroret ikke reagerer skikkelig. Det skulle vise seg at denne seilasen var en av de fineste jeg har hatt noen sinne. Det blåste akkurat nok til at vindroret fikk nok motstand. Havet var nesten helt flatt og gennakeren ga meg jevnt 5 knop sørover. Solnedgangen var så utrolig vakker og stjernehimmelen så klar at jeg kunne se hele Melkeveien fra horisont til horisont. Kroppen var i fullstendig harmoni med tilværelsen og det spilte ingen rolle hvor lang tid seilasen ville ta.

Etter 15 timer rundet jeg sørspissen av Portugal og 5 timer senere, klokken 5 på natten, ankom jeg dieselbryggen i Lagos. Tilbake til gode, gamle Lagos. Jeg var sliten og trøtt og sov til langt utpå dagen da det banket på skutesiden. En veldig flott, ung spanjol stod på bryggen og trengte hjelp med vindroret sitt. Jeg ble med ett helt våken og pigg igjen. Det er altså ikke så ofte man treffer likesinnede på samme alder. Nico var på tur sammen med sin kompis Anxo i en 27 fots båt, s/y Gaucho, fra A Coruña til Kanariøyene. Samme dag kom Martin og banket på. En annen soloseiler som skulle seile jorden rundt i en 36 foter, s/y Chilli. Fra den dagen var firkløveren satt og uadskillelig. Oda og tre flotte gutter.

Rutinene var satt fra første dag. Vi spiste alle måltider sammen, byttet på å lage mat, ta oppvasken, hjalp hverandre med å fikse ting på båtene, badet, drakk øl, var fyllesyke, så solnedganger, dro på oppdagelsesferder. Og båtene våres var alltid fortøyd sammen på ankringsplassen. Skulle vi seile til et nytt sted var det en alvorlig kappseilas, uansett om alle egentlig var med på det eller ikke. Vi kalte oss selv en familie. The Peculiar Triamaran.

Gjengen skulle i utgangspunktet være sammen i en uke. Alle hadde forskjellige planer. Men hver gang det var «siste kvelden» sammen og gråten lå i halsen, var det noen som tok en for laget og endret planene.

Det som er så fint med å seile sammen så tett er at det blir veldig intimt, og man blir veldig godt kjekt. Det føltes som at jeg visste alt om alle etter bare noen dager sammen. Det føltes som at vi var en familie og alle ville kun det beste for hverandre. Jeg følte meg så utrolig ivaretatt og sett. Jeg var tvers gjennom lykkelig over mine nye bekjentskaper og hadde jeg kunnet velge, skulle denne gjengen helst vart for alltid.

Sammen seilte vi 700 nautiske mil på åpnet hav, sørover til Gran Canaria og Las Palmas. Mine besteforeldre bor på øyen, noe som også var en stor motivasjon for å bli med gutta på seilasen over. Jeg fikk overrasket dem ved å dukke opp på verandaen, og tilbragt noen dager der.

Og så var det på tide å si farvel og på gjensyn til mine tre, fantastiske, nye bestekamerater. Vi hadde lenge holdt på å fantasere om å binde båtene våre sammen og seile jorden rundt for alltid, eller selge alle våre tre båter og kjøpe en 70 fots seilbåt hvor jeg (åpenbart) skulle få være kaptein. Vi snakket litt om denne ideen før «farvel og god seilas til andre siden av jorden» og «vi ses igjen».

Det var vondt å reise fra dem, og enda vondere og komme hjem til Snuppa som ikke lenger hadde tre gutter som fast inventar.