I isolasjon

Jeg hadde funnet en ganske fin ankringsplass innenfor moloen i Portimão og der skulle jeg være på ubestemt tid. Den siste beskjeden jeg hadde fått var «Vet ikke. Kanskje to uker, kanskje to måneder.» Siden jeg ikke fikk bevege meg på portugisisk territorium, fikk jeg heller ikke lov til å fly hjem. Alt jeg ville var å fly hjem. 

Heldigvis var motivasjonen god og jeg var innstilt på å gjøre det absolutt beste av situasjonen. 

Med inspirasjon fra dokumentarserien «Petter i fengsel» begynte jeg å skrive noe hver dag. For å skille på dagene. Her er resultatet: 

2. Jeg har så mye energi. Musikken har stått på fullt volum med diverse guilty pleasures. Ingen nevnt, ingen å skamme seg over. Jeg har gjort alt og ingenting, vært lykkelig og plutselig var dagen over. 

3. Fredagspizza. Ukens høydepunkt. Fremdeles gira og ved godt mot. FaceTime-quiz med Synne. 

4. Slapp dag på sofaen. Trøtt. Plutselig banket det i skutesiden og utenfor er Alexander, Melwin og Milo med tidenes leveranse: Take away pizza, mel, havregryn, sjokolade, vann og SEKS FLASKER RØDVIN. Lykke på jord og evig energi! 

Flyttet båten lenger inn i elven hvor det ikke var så mye dønninger. Pizza og vin. Feiring. 

5. Søndag. Brødbaking og vasking av båt. Målet er å bli god på å bake brød. Jeg har en lang vei å gå. Naboene var innom med jolla og tilbudte seg å handle litt mat for meg. Jeg bestilte litt grønnsaker, ost og serranoskinke. Sov i hengekøye på dekk. Det var fint. Første gang på lenge hvor jeg følte meg ordentlig tilfreds. Stjernehimmel og rødvin i soveposen. Sengen er full i salt og fukt, så det var digg å sove i tørr sovepose. Luftavfukteren funker bare når jeg har landstrøm. 

6. Jeg har bare lyst til å legge meg ned og sove bort dagen. Jeg må holde meg i aktivitet. Stå oppreist. Holde kroppen i gang og gjøre noe. Dagene glir inn i hverandre. Var det i går eller i dag? Motoren som durer høylydt for å få nok strøm. Burde vaske håret. Orker ikke. 

9. Mission for dagen: Bli ren og se ut som en oppegående person. 

Konsulen og helsemyndighetene tok kontakt, og det ser ut som at jeg kanskje får gå i land etter 14 dagers karantene. Jeg er blitt bedt om å logge temperaturen min flere ganger daglig. 36,8 grader. 

10. Omstilling. Hva om jeg slutter å tenke krise, gjør det beste ut av situasjonen og seiler sakte, men sikkert hjem? Naboene har inspirert meg. Jeg må se det an neste uke. 

11. I dag lagde jeg pannekaker til frokost. Nei, jeg er ikke fem år gammel, jeg er desperat etter en positiv følelse i kroppen. 

Naboene var innom igjen. Jeg hadde ikke behov for noe mat. De kom tilbake med en is. 

13. På fredag fikk jeg knekken. Jeg prøver å holde meg opptatt, men jeg har ikke noe overskudd. Jeg har lagt på sofaen i hele dag. Heldigvis går dagene fort. 

Jeg er tom for sjokolade. 

14. Jeg har brukt fem timer på å løse Sudoku. Det er fem timer jeg aldri får tilbake. 

I morgen er dagen jeg kanskje får gå på land! 

15. Jeg dro opp ankeret og flyttet båten bort til ventebryggen på marinaen. Jeg ringte kontoret og spurte hva status var. Beskjeden jeg fikk var at jeg var hjertelig velkommen inn i Portugal og inn i marinaen. 

Litt som en nyfødt kalv som tar sine første steg gikk jeg langs bryggen og inn på marinakontoret for å endelig få lov til å sjekke inn i landet. Smil fra øre til øre. Sommerfugler i magen. Jeg følte meg skikkelig sliten i kroppen, som om jeg hadde gått en topptur. Det hadde jeg jo ikke. 

Møtte Alexander og familien Aurora. Dagen var full av sensasjoner. Hverdagslige ting som jeg virkelig jublet over. Koble til landstrøm, slå på luftavfukteren og varmeovnen. Bruke stikkontakter. Lade! Den første dusjen. (Skal jeg være helt ærlig er det ikke sjeldent at det går en uke eller to mellom hver dusj. Digg var det likevel.) Alexander og jeg gikk på butikken. Kjøpte is på veien. Brukte god tid på å velge ut akkurat det jeg hadde lyst på. Sjokolade, ferskt brød, en kald øl. Vi stoppet  på et utkikkspunkt på veien tilbake og drakk en pils. Luksus. Prat med naboen! Og så sovne i rent sengetøy. 

For en dag! 


Nå har jeg lagt meg skikkelig til rette i marinaen. Jeg ligger ved siden av familien Aurora og Alexander sin Nina. Selskap jeg setter enormt pris på. Det er kjentfolk i området og jeg har det egentlig veldig bra. Per nå er det ingen fly herfra til Skandinavia, men jeg er i dialog med konsulen som holder meg oppdatert om noe skulle dukke opp. Enn så lenge gjør jeg båten seileklar, fikser alt som burde vært fikset for lenge siden og håper at restriksjonene vil lette om noen uker slik at det er mulig å seile hjemover. Jeg vil jo aller helst seile hjem og slippe å forlate Snuppa, hjemmet mitt. Sjøgrensene er fremdeles stengt og de har opprettet et seileforbud. Det gjør meg ingenting å være fast her i noen uker.