Korona - ventetiden

Det er merkelig hva koronakrisen gjør med en. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri, noen sinne, har laget så mye mat som nå - og kost meg med det. Jeg har jo tross alt vært isolert på mine ti meter, helt alene.

Jeg har aldri forstått meg på gjær, men tenkte at nå som jeg har litt tid til overs kunne jeg like godt bruke tiden på å bli god på gjærbakst.  «Prosjekt brød» ble til «prosjekt rundstykke». Jeg pleier å diske opp med mat fra bunnen, men med varierende hell (stort sett ikke noe særlig hell). Det ferdige resultatet blir konsekvent en kompakt klump uansett fremgangsmåte. Det eneste jeg virkelig er blitt god på er fredagspizzaen som jeg tross alt har hatt ti år på å perfeksjonere.

Jeg har jo et stort handicap å jobbe med ombord: en gassovn som kun jobber med undervarme. Nok en utfordring. Hver eneste dag lagde jeg en ny deig og plutselig var det som at jeg knakk en slags gjærkode. Deigen spilte på lag og hevet!

Jeg begynte med å sette deig når jeg stod opp for å ha ferske rundstykker til lunsj. Etter hvert som vanskelighetsgraden økte, gikk jeg over til langtidshveing over natten i kjøleskapet. Pro level, som også gir voksenpoeng: Sette brøddeig på kvelden, stå opp kl 07 for å bake ut, se på God Morgen Norge og drikke to kopper kaffe fra gul kopp, mens rundstykkene steker i oven. Jeg følte jeg nådde et nytt punkt i livet, og det føltes ganske fint. 


Ellers vil jeg gjerne benytte anledningen til å dele mine frokostfavoritter: 

Steke skriver (eller rundstykker i dette tilfellet) i litt olivenolje i stekepannen til den får en gyllen og sprø overflate.  Mens det fremdeles er varmt toppe med en av de tre alternativene under:

1: Pesto, brie, chorizopølse, agurk, tomat og paprika. 

2: Ost, serranoskinke, tomat. Toppe med litt pepper. 3 (en gammel favoritt fra undomstiden): Pesto, strandaskinke, ruccolasalat, agurk, tomat, papirka.

Vær så god!

(innlegget fortsetter under bildegalleriet)


Siden jeg begynte å planlegge årets seilas har jeg hatt ganske mange forskjellige ideer. Fra å seile nordover igjennom kanalene i Russland til over Atlanterhavet single handed. Jeg begynner å kjenne meg selv så pass godt etterhvert at jeg vet at jeg ikke kan bestemme meg for noe før jeg står ved dørstokken. De siste månedene har planen vært å seile hjem og tilbringe sommeren langs norskekysten. Og sånn ser det ut til at det blir, bare ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde drømt om å ankre opp utenfor grottene langs Algarvekysten, få venninnebesøk i Lisboa, dra på telttur i fjellene rundt Baskerland, oppleve Biscayabukta langs land, løpe barbeint i gresset i Sør-England, bli infiltrert av lokalbefolkningen i Orknøyene, kjøpe sprit på Shetland, seile til Glesvær og til slutt fortøye Snuppa i Bergen sentrum, og så klart time hele reisen med sommeren i ryggen hele veien. 


I stedet forbereder jeg skipet mitt på det verste. Hva om jeg ikke får gå i land noe sted og må seile direkte til Norge. Hva om noe går i stykker og det ikke er mulig å få det fikset. Hva om jeg ikke får ankringstillatelse og blir sendt til havs i dårlig vær. Hva om jeg ikke får gå i land før jeg når Norge. Hva om dette blir det verste jeg skal oppleve. 

Jeg vet ikke - ingen vet. Kanskje ting blir lettere om et par uker, kanskje ikke. 


I skrivende stund er det seileforbud for fritidsbåter i Portugal. Det er ikke lov å ankre opp noen steder, med mindre man har søkt om tillatelse. Så vidt jeg vet er Frankrike helt stengt. Det er grupper på Facebook hvor folk samler oppdatert informasjon om hvor det er mulig å få tak i vann og diesel. Det dannes konvoier med båter som skal fra Karibien til Europa. Alt er usikkert, og midt oppi dette skal jeg ta en vurdering på om jeg skal ta sats og seile nordover, eller vente, på ubestemt tid.


Enn så lenge lever jeg det beste livet jeg kan, sammen med fantastiske naboer. Vi fikser båt, trener, henger og lager mat (for det har jeg jo blitt så god til). Snuppa har aldri, i min tid, vært så strøken som hun er nå. Jeg føler meg klar for alt, redd for alt. Nå går jeg bare og venter på at det skal føles riktig. For det er viktig for meg. Og på sønnavind. Plutselig så drar jeg, plutselig så blir jeg værende litt lengre. Forrige seilas jeg hadde langs Atlanterhavet og Portugal var i oktober 2018. Seilasen var fra Sines til Lagos og står beskrevet her som den beste seilasen jeg har hatt. Det står jeg fremdeles ved.

Det kiler i magen av tanken på havet, men jeg er litt redd for hva som venter meg på seilasen nordover nå. Jeg har et sterkt ønske om at de siste milene hjemover ikke bare skal være transport. Jeg vil nyte turen og skape nye minner. Jeg er forberedt på mest nedturer, men jeg skal gjøre alt som står i min makt for oppturene. 

Jeg har heldigvis et par bakekunster med meg i bagasjen denne gangen. Jeg vil tro det fort kan komme godt med.