Koronafast

Updated: Mar 20

For english, see below


Hvor var du da Brå brakk staven?

Hvor var du da Coronaviruset brøt ut?

Jo, jeg nøt late dager på Jamaica. En liten ferie fra ferien. Noe som er på sin plass når det tross alt er 2020, året jeg skal gjøre akkurat som jeg vil.


Jeg satt stille i båten i noen dager, skjønte kanskje ikke helt hvor alvorlig situasjonen var. På Jamaica var stemningen svært bedagelig, som vanlig. Jeg hadde bestilt hjemreise to uker senere. Torsdag morgen var viruset ankommet øyen og befolkningen hadde funnet frem masker, engangshansker og strømmet mot supermarkedet. Jeg ringte til min mor som kunne fortelle at Norge holdt på å stenge ned alt. Jeg bestemte meg for å dra hjem til båten i Marokko, kjøpte flybillett og 12 timer senere satt jeg på bussen til flyplassen i Kingston. Reisen skulle ta 36 timer med fire mellomlandinger for å unngå flyplasser som allerede var stengt. Etter hver mellomlanding gikk det mer og mer opp for meg hvordan ting stod til. Toronto, London, Marrakesh. Folk kom seg ikke hjem. Flere fly var kansellert og folk stod i avgangshallen, desperate. Det stod vaskepersonell parat med klor for å vaske ned toalettene, de hadde satt opp varmekamera og sjekket alle med temperaturmåler, og nederst ved rulletrappene stod det en fyr og vasket båndet. Der var dere gode, Marokko!

Casablanca og til slutt Tanger. En reise mellom fire kontinenter på nøyaktig 40 timer.

Jeg var så takknemlig for å være hjemme med Snuppa igjen. Tenk på alle de jeg hadde sett på reisen som ikke kom seg videre. Marokko er nok et av de siste landene jeg kunne tenke meg å være koronafast i, så jeg måtte komme meg til Europa, og det asap.


Etter 12 timers søvn våknet jeg til en sms fra UD om at flyplassene i Marokko akkurat hadde stengt. FLAKS at jeg kom meg fram i tide.

Jeg gikk på butikken med ryggsekk og handlenett. Hermetikk, vann, nok til å overleve i en eventuell to ukers karantene. Jeg fylte vanntanken og gikk til marinakontoret for å sjekke ut av Marokko.

«Sorry, but you are not allowed to leave the country»

«...hm?»

Marokko hadde stengt. Ingen fikk komme inn, ingen fikk dra ut.

Jeg kan ikke bli her. Jeg er helt alene. Jeg må til Europa!


Customs og immigrations kalte inn til et ekstraordinært møte for å diskutere om de skulle la meg dra eller ikke. TO TIMER senere ble søknaden min innvilget av de høyere makter (les: ti autoritære menn i diverse skjorter og uniformer) og jeg skulle få lov til å forlate landet kl 23:00. De stilte deretter en rekke kritiske spørsmål vedrørende om jeg var kapabel til å seile så langt helt på egenhånd.

«Har du seilt så langt før?»

«Mhm»

Det var 161 nautiske mil fra Tanger i Marokko til Lagos i Portugal. 36 timer.


Et lite frieri på tampen fra en av marinaguttene. Han mente vi kunne bli så lykkelige om vi giftet oss og seilte jorden rundt med masse barn. Jeg takket pent nei, men lovet å tenke på det til neste gang jeg er tilbake i byen.

Hele gjengen stod på kaien og vinket farvel. Lykke til på ferden, be safe, take care of yourself.


Jeg fikk streng beskjed om at hvis jeg forlater Marokko nå får jeg ikke komme tilbake.

For faen, Portugal. Nå bør du holde åpent til jeg kommer! Plis plis plis


Ha det, Marokko.


Havet.

Alene.


Ikke helt alene. For selv om verden hadde stengt var det fremdeles fullt trøkk med cargoskip i Gibraltarstredet. Takk gud for at kroppen fremdeles var innstilt på Jamaica-tid så jeg klarte å holde meg våken mens jeg krysset skipsleden.


Jeg benyttet hvert eneste stjerneskudd til å ønske meg noe. Verdensfred ble dessverre ikke prioritert denne gangen.

Etter et døgn på havet fikk jeg dekning på telefonen. Den første meldingen som kom inn var fra Marina de Lagos: «Dear Oda. Our gouverment has closed maritime borders so we cannot recieve you and your boat anymore. We are terribly sorry to be unable to give you assistance.»

Klisjefylt nok blåste det opp og regnet høljet ned. De siste fem timene inn mot Lagos var 20 sekundmeter, håndstyring, jeg måtte bruke alle kreftene jeg hadde i kroppen for å holde stø kurs og Snuppa gjorde jevnt 8-9 knop. HERREGUD FOR EN BRA BÅT JEG HAR! Hun er søren meg helt rå.

Det verste med sånne situasjoner er å være alene. Det er ingen som sitter ved siden av meg og sier «det ordner seg, Oda» eller «kom igjen, du klarer litt til».

Pappa sa til meg en gang: «tenk på din første Biscayakryssing alene»

Og han har helt rett, som alltid. Det er ingenting som er verre enn min første soloseilas over Biscaya.  Akkurat den tanken får meg igjennom ganske mange kjipe situasjoner.


Jeg ankom ventebryggen i Lagos kl 05:30. Noen timer senere kom det maritime politiet. De hadde full forståelse for situasjonen min, men grensen var stengt og jeg ble bedt om å forlate bryggen og fikk ikke lov til å sjekke inn i Portugal. Det var ingenting de kunne gjøre for å hjelpe meg.


Så i skrivende stund er alle grenser stengt, og det eneste landet jeg er velkommen til er Norge, som ligger 2000 nautiske mil unna. Det tilsvarer 3704 km, 20 døgn seilas i et strekk, nordavind og stormsesong både i Biscaya og i Nordsjøen. Snuppa og jeg ligger ankret opp utenfor Portimão og jeg har ikke lov til å trå på portugisisk jord. Jeg har ikke lov til å trå på noe som helst jord noe sted, egentlig.

Jeg har nok proviant til to uker og jeg har kontakt med den norske konsulen i Portimão som har lovet å bistå med forsyninger når det blir nødvendig, så får vi bare se hvordan ting utvikler seg. Etter å ha tilbragt en måned i Marokko er jo alkohollageret ombord tømt. Det er kanskje ikke verdens undergang, men det hadde gjort seg med en dunk rødvin nå på kveldingen i denne situasjonen. Vet ikke om det går an å snike med på listen over nødproviant når den tid kommer...


Jeg er ved godt mot og har det veldig bra etter forholdene. Om noen der ute har noe isolasjonserfaring tas tips i mot med stor takknemlighet. Klem fra landløse Oda og Snuppa



-

English:

Where I was when the Corona virus breaked?

I was enjoying myself in Jamaica. A vacation from my vacation. Something I would say is very appropriate when its 2020, the year I’m doing exactly I want to do.


I sat still for a couple of days. I didn’t really understand how serious the situation was. On Jamaica everything was calm and easy as always. My return ticket was booked for two weeks later. Thursday morning the virus arrived to the island and people started to wear masks, gloves and went to the supermarked to buy food. I called my mom who could tell me that Norway was about to shut down everything. I decided to fly back to my sailboat Snuppa in Morocco, bought a ticket and 12 hour later i was on the bus to Kingston airport. The trip was scheduled for 36 hours with four transits to avoid the airports that were already closed. After every transit it occurred to me how things really  was. Toronto, London, Marrakesh. Flights were cancelled, people were stuck, desperate, and they weren’t able to get home. The cleaning personnel stood ready with with chlorine to wash the toilets, everyone was checked with heat cameras and a guy stood at the bottom of the escalator and cleaned the belt. Well done, Morocco!

Casablanca and then my final destination Tangier. A trip between four continents that took me 40 hours.


I was so grateful to be reunited with Snuppa again. Just thinking of all the people who were stuck at the airport in Marrakesh gave me the chills. That could have been me. Morocco is not a country I want to be stuck in for months, so I had to sail to Europe ASAP.


After 12 hours of sleep I woke up to a text that the Moroccan airports had closed down. Luckily I made it back in time! I went to the supermarked to buy enough food and water to survive in a potentially two week quarantine, then i went to the harbor master to check out of Morocco.


«Sorry, but you are not allowed to leave the country»

«…Hm?»

Morocco was closed. No one could get in, no one could get out.

I couldn't stay. I was all alone. I had to get my self to Europe!


Customs and Immigrations had an extraordinary meeting regarding me leaving the country or not. TWO HOURS later my application was approved by the higher powers (ten men in various shirts and uniforms) and I was allowed to leave the country 23:00. Following they asked many critical questions wether I was capable to sail all the way to Portugal on my own.

«Have you ever sailed that far before?»

«Mhm»

There was 161 nautical miles from Tangier in Morocco to Lagos in Portugal. 36 hours.


I was told that if i left Morocco I couldn’t go back.

Damn it Portugal, you better keep your borders open till I get there!!!


Bye, Morocco.


Hello sea and loneliness.


I wasn’t all alone. Because even though the world were closing, the Straight of Gibraltar was as usual full of cargo ships. Thank god my body still was on Jamaica time zone so I was able to stay away through the ship lane.


Every sight of a shooting star I made a wish. World peace was unfortunately not on my priority list this time.

After twenty-four hours at sea I got phone reception and the first message I got was from Marina de Lagos: «Dear Oda. Our gouverment has closed maritime borders so we cannot recieve you and your boat anymore. We are terribly sorry to be unable to give you assistance.»


The rain started poring down and the wind increased. The last five hours towards Lagos was 40 knots of wind, hand steering and I had to use all my body strength to keep Snuppa on the right track. Snuppa did 8-9 knots.

The worst thing about situations like that being alone. There aren’t anyone sitting next to me saying «Everything will be alright» or «You can do this! Just a little longer».

My dad once said to me «Just think of you first time crossing the Bay of Biscay single handed»

And he was right, as always. There is nothing worse than my first single handed crossing Bay of Biscay. That thought gets me through many situations.


I arrived the waiting dock in Lagos 05:30. A couple of hours later the Maritime police arrived. They told me that the border was closed and that I had to leave the dock. There was nothing they could do.


So now I’m not allowed into any other country than Norway, which is 2000 nautical miles away. Thats 3704 km, 20 days of sailing, northerly winds and storm season in Bay of Biscay and the North Sea.


Snuppa and I are anchored outside Portinão and I’m not allowed to step on Portuguese soil. Im not allowed to step on any soil anywhere. I have enough food for two weeks and I’m in contact with the consulate in Portimão who promised to help me with supplies when I run out. And after spending a month in Morocco my storage of alkohol is almost empty. It may not be the end of the world, but it would be really nice having a bottle or ten of red wine in a situation like this. Maybe I can put that on the list of emergency supplies.


I am in good spirit due to the circumstances. If anyone out there has any experience with isolation I’m grateful for every tip and life hacks.


Hugs and kisses from Oda and Snuppa