Next Level Sailing

Da jeg fikk girboksen tilbake fra verkstedet i Baiona og alt skulle være i orden, viste det seg at alt var absolutt ikke i orden. Det var mer til saken enn bare en ødelagt clutch, nemlig at propellen også hadde sagt takk for seg. Jeg kunne få tilsendt ny propell fra Frankrike til Baiona uken etter, men værvinduet var nå, Simão var der nå - Ikke neste uke.

Vi gikk mye frem og tilbake. "Nja på grunn av Corona, så kan det jo ta lengre tid. Forhåpentligvis mandag, MAKS i slutten av neste uke, men vi kan ikke love noe." Jeg har etter hvert litt erfaring med Spania og vet at "Maks i slutten av neste uke" fort kan bety om to uker. Alternativet om å krysse Biscaya uten motorkraft kom opp. Simão og jeg så på hverandre og gliste. Begge keen på en utfordring og noe skikkelig eventyr. Etter noen telefoner til Frankrike fikk jeg organisert kran og ny propell i Brest. De kjente godt til båten og kunne fikse alt uten problemer på et par dager. Simão og jeg gikk over riggen en tredje gang og lagde en plan på sikkerhetstiltak som skulle minimere risikoen for eventyret: Redningsflåten klar akterut, sikkerhetslinepåbud i cockpit, ingen på dekk uten tilsyn, alle fall og skjøter bak i cockpit, rev i storseilet, informere kystvakt både i Spania og Frankrike, organisere tauing ved ankomst i Brest, sjekke tidevannet og lage en plan for ankomst på alle tenkelige tidspunkter.

Jeg fikk ikke sove natten før avreise. Hodet var i høygir og gikk igjennom alle detaljer, alt som kunne gå galt, hvordan vi skulle gjennomføre alle manøvreringer jeg vanligvis ville brukt motoren til.

Kl 11 stod marineroene klar med jollen for å taue oss ut av havnen. Kl 11:30 hadde vi reist seil og startet å krysse oss mellom skjær og øyer utover mot horisonten og åpent hav. Det blåste 4 sekundmeter rett i mot og vi skulle 5 mil mot vinden, rundt Islas Cies før vi kunne sette kursen nordover - et strekk jeg vanligvis hadde kjørt motor. Etter fire timer kryssing mot vinden i svære atlanterhavsdønninger var vi kommet utenfor Islas Cies, et vakkert naturreservat som krever tillatelse for å ankre og gå i land. Vinden forsvant og vi lå igjen med gennakeren oppe og ble slengt veggimellom av de store dønningene. For mye bølger og for lite vind. Værmeldingen hadde sagt 1 meter bølger og 5 sekundmeter vind. Nå var det 3 meter bølger og 3 sekundmeter vind. Pålandsvind. Vi gjorde en rask risikoanalyse: Vi hadde en framdrift på 1,5 knop, strømmen, vinden og bølgene ville ha oss inn mot klippene. Vi hadde nok klart oss, men uten motor var det dumt å ta noen sjanser. Vi bestemte oss for å prøve å komme oss inn til Islas Cies, snudde 110 grader styrbord og fikk fin fart med vinden tilbake innover mot land. Med hjelp av tidevannet kom vi oss såvidt rundt hjørnet inn mot stranden til den sydlige øyen. «Nei, dette var for lett. Vi prøver å komme oss opp til den nordlige øyen!» Det var nesten helt vindstille i le bak øyene. Vi gikk så vidt framover i 1 knop, lykkelige over at vi i det hele tatt bevegde oss i riktig retning. Vi lagde en plan for ankringen. Alt måtte gjøres riktig for å unngå å havne på grunn.

…NÅ! Gennakeren ned fort som fy, opp mot vinden, gli sakte innover noen meter til, ut med ankeret, vente. Ankeret satt og vi jublet. Vi var eneste båt på øyen (fordi det var korona og øyen var stengt for besøkende). En velfortjent pils i den vakre solnedgangen.

Dagen etter var det meldt en svak bris på morgenkvisten. Kl 08 heiste vi storseilet, dro opp ankeret og fikk ut genoaen. Lydløst seilte vi bort fra øyen, innaskjærs og nordover. Vi var enige om at dette var next level sailing. Vanlig seiling var for lett. Det var helt stille, men på grunn av fravær av bølger gikk vi likevel i 4 knop. For en fantastisk start på dagen. Etter seks timer døde vinden igjen. Vi lå og duppet og så oss rundt etter ny ankringsplass. Og så, ut fra en av elvene kom det en reddende engel seilende på en fjøl: Thorbjørn ombord på s/y Ravn. Mange meter tau og litt motorkraft fra en vakker Swan 41 og vi hadde en jevn fart på 6 knop nordover. Thorbjørn skulle til A Coruña.

Kl 04 løsnet vi slepetauet utenfor Ilas Sisargas og vinden hadde meldt sin ankomst for fullt. Kl 04:44 var seilene heist og vi hadde kursen mot Brest. 030 grader. 5 knops hastighet.

Bølgene var definitivt tilstede. 4 meter svell fra nord, blandet med bølger fra vinden fra sørvest. Et stort kaos. Jeg var så sjøsyk. Svak i kroppen, kvalm i magen. Det var dag 1 av kryssingen og jeg lengtet allerede etter fast grunn. Appearent wind var jevnt 8-10 sekundmeter, noen ganger nede på 6, noen ganger oppe på 12. Vi hadde vinden inn 120 grader babord,. Perfekte forhold, men altfor røft for min smak. Snuppa er en lett og sensitiv båt, så det blir fort for mye vind. 3 rev i storseilet og et par meter genoa holdt i massevis for å holde en jevn fart på 5,5 knop.

Jeg lå over toalettskålen i to effektive runder. En halv sjøsyketablett og noen timer i koma og jeg var oppe og nikket igjen. Hvis noen vet om noen sjøsykepreparater som man ikke blir neddopet av er jeg veldig interessert!

(Innlegget fortsetter under bildegalleriet)


I tre døgn snittet vi 5 knop. Vi hadde fått to svære tunfisk og kostholdet ble lagt deretter.

Vi hadde akkurat seilt forbi vestbøyen utenfor Iles de Sein da vinden døde. Det var starten på den skumle innseilingen jeg hadde hatt fem dager på å grue meg til. Strømmene går på kryss og tvers, store klipper, grunner i hytt og gevær, og der lå vi og duppet med gennakeren i to knop. Det var 25 mil igjen til mål og om seks timer skulle tidevannet snu. Best å ikke tenke på alt som kunne gå galt, og heller fokusere på å holde fremdrift i båten.

Etter ti timer i 2 knop nærmet vi oss Brest. Jeg kalte opp slepebåten som hentet oss 50 meter fra havnen og bukserte oss pent inn til en brygge. Vi hadde klart det. Vi hadde seilt fra Baiona til Brest uten motorkraft.

Jeg følte meg som verdens mest tålmodige dame. I starten av denne seilasen var det ganske mange ganger jeg tok meg selv i å tenke at om jeg hadde hatt motor nå hadde jeg slått den på for lenge siden.

Men ikke nå. Det var en god følelse å være tilfreds med 2 knop. «jaja, da er vi vel fremme om fem timer i stedet for én.» Det var befriende å slippe motorduringen og en stor mestringsfølelse å kunne håndtere båten kun ved hjelp av vinden. For en båt jeg har! Mer seil, mindre motor!


Nå har Simão mønstret av og båten skal på land for å montere ny propell!