Siste etappe og velkommen hjem


Etter det lille uhellet med girboksen og propellen i Baiona fikk jeg heist Snuppa på land bare et par dager etter ankomst i Brest. Max prop-forhandleren mente propellen jeg hadde var for liten i forhold til båten og den nye motoren, så den nye propellen var to størrelser større enn den gamle. Båten lå på land i fire dager, og jeg fikk tid til å skrubbe bort litt groe og legge nytt bunnstoff. Snuppa var på vannet igjen og gjorde 0,5 knop mer fart gjennom vannet med ny propell. Jeg seilte til Camaret-Sur-Mer hvor jeg møtte Erik - eieren av seilbåtenbåten Ohoi, som feilaktig folierte Ohio på akterspeilet da han døpte båten. Ganske artig.

Vi var to jevnaldrende soloseilere som var på vei hjemover. Vi seilte til L’aber Wrach, et elvinnløp jeg hadde fått anbefalt fra gutta på verftet i Brest. Det var så vakkert der. Jeg fikk endelig bruk for kajakken min! Vi padlet i motstrøm opp elven helt til det ikke var mer vann under kjølen, gikk i land på en liten oppdagelsesferd, før vi padlet tilbake (les: vi måtte bære kajakken mesteparten av veien da tidevannet hadde tatt med seg halve elven). Jeg blir så lykkelig av sånne type eventyr.



Etter to uker som soloseiler mønstret Bendik på - nok en seiler uten seilbåt. Det er fint å ha seilere ombord. De vet hva som må gjøres og er ikke redd for å ta i et tak. Bendik tilbudte seg å ta service på motoren, lagde mat til meg når jeg var sjøsyk og lagde god stemning med dårlig humor. Det perfekte mannskap. Vi seilte side om side med Ohoi, (eller Ohio om du vil,) fra den ene franske byen til den andre. Vi hadde en dagstur til Brugge i Belgia, som står på Unescos verdensarvliste, og seilte derfra til Rotterdam, arkitektenes by. Vi fikk plass midt i sentrum i Veerhaven marina som var en fryd i seg selv.  

Rotterdam var også starten på den stående mast-ruten, innlandsveien til Amsterdam. Det er så deilig å få litt avveksling fra havet og bølgene, og bli tvunget til å kjøre motor i små kanaler og oppdage små byer som jeg aldri ville dratt til ellers. Jeg syntes det er ganske stas å rope opp broene på VHF’en, de sperrer av biltrafikken og åpner opp - kun for oss. Vi seilte fra Rotterdam til Gouda, ostebyen. Anna og Axel som jeg møtte på veien sørover kom på besøk fra Utrecht. Dagen etter seilte vi til Haarlem, min favorittby.

Neste gang du drar til Amsterdam anbefaler jeg å ta toget til Haarlem og tilbringe en dag eller to der. Utrecht også! Egentlig kan du bare droppe Amsterdam og dra til Haarlem og Utrecht i stedet.  

Vi vurderte å krysse Nordsjøen fra Amsterdam, 300 nautiske mil rett nord, men et lavtrykk som kunne potensielt gi litt for mye vind når vi nærmet oss kysten av Norge gjorde at vi la det fra oss. For opplevelsens skyld, og for å være på den trygge siden, dro vi heller gjennom Kielkanalen og til østsiden av Danmark. Det var definitivt en god avgjørelse. Danmark kunne nemlig by på flatt hav og medvindsseilas, noe som går særdeles godt med min sjøsyke. Jeg tror aldri jeg har opplevd så mye vind og så flatt hav før. Kanskje bortsett fra innenfor moloen i Cherbourg. Det var virkelig «smooth sailing», som de sier. Av en eller annen grunn har snuppa seilt som en gud hele veien hjem. Jeg kan ikke huske å ha seilt jevnt 6-7 knop noen gang, men nå har det skjedd til stadighet. Kanskje jeg er blitt tøffere og begitt meg ut i hardere vær, eller kanskje jeg er blitt bedre til å trimme seil, eller kanskje Snuppa er veldig fornøyd med meg og gjør sitt ytterste for at jeg skal være glad. Jeg tror på sistnevnte. Vi er jo radarparet som spiller hverandre gode.

Turen over Skagerrak gikk smertefritt og første landkjenning på norsk jord var Hvasser. Det var rart å være i Norge etter syv måneder på havet. Jeg gledet meg veldig til første handletur: Grovt brød, fårepølse, Norvegia, lettmelk, Grandiosa, Frydenlund, sjokomelk.

Bendik mønstret av og jeg fikk seile sjarmøretappen inn Oslofjorden single handed - akkurat slik hele eventyret startet.  

Jeg seilte forbi Horten-fergen i 7 knop med gråten i halsen. Nå var det 40 nautiske mil til alt var over. Jeg ville ikke hjem.

Alt har gått så fort. For to måneder siden var jeg coronafast på Algarvekysten og lå trygt i en marina med tilsvarende marina-hverdag. Jeg har i snitt seilt seks timer hver dag siden hjemreisen startet 31. mai.

Jeg klarer ikke huske hvor jeg var forrige torsdag eller dagen før det. Alle inntrykkene og opplevelsene har ikke sunket inn ennå.

Nå skal jeg gå fra å følge vinden og bølgene til arbeidstid og bussruter. Antiklimaks.

I skrivende stund sitter jeg i salongen. Det pøsregner ute og vannet renner inn gjennom en lekkasje i mastefoten som jeg ikke klarer å lokalisere. Jeg har surret to håndduker rundt bjelken som suger opp vannet. Snuppa ligger ankret opp i Sandspollen. Det er 15 mil igjen til Oslo og to dager til jeg har invitert venner på hjemkomstfest. Det ser jeg fram til. I mellomtiden skal mine to siste dager nytes fullt ut.



Takk for følget denne gangen. Dere er gode støttespillere på reisen.

Nye eventyr på havet kommer. I mellomtiden er det om å skape gode minner i storbyen også - stay tuned.


www.instagram.com/odaogsnuppa