Takk for nå, Algarve

8. mai, dagen seileforbudet i Portugal ble opphevet. Det tok noen dager før bryggesyken var kurert, lørdag 16. mai kastet jeg loss og skulle ut på havet. Jeg kunne ikke komme meg fort nok av gårde. Destinasjon? Hvor som helst!

Jeg fikk invitasjon til bursdagsfest, et sted lenger vest på Algarvekysten. Jeg heiste seilene og satte kursen. Jeg vet ikke om jeg klarer å ordlegge følelsene jeg hadde i kroppen. Det var første seilas på ti uker. Kroppen bruste over av lykke.

Noen timer senere kunne jeg kaste anker utenfor festens lokalisasjon. Bursdagsfesten fant sted nederst på svaberget ved en liten bygd utenfor Lagos. Det var mitt første møte med andre mennesker enn naboene på bryggen. Det var en fryd å se så mange folk på en gang. På grillen lå det blekksprut som var fisket bare et par timer tidligere, omgivelsene var fantastiske.

Jeg følte meg så glad over å være i live.

Dagen etter seilte jeg tilbake til Portimäo for å feire 17. mai, Norges nasjonaldag. Grillfest på stranden til solen gikk ned.


(Innlegget fortsetter under bildegalleriet)


«21.05. Lykken er tilbake i kroppen. For ikke så lenge siden tenkte jeg på hvorfor jeg gidder dette. Nå gir alt fullstendig mening»

Ting kan føles ganske meningsløst i blant, så den følelsen av å være tvers gjennom lykkelig er helt spesiell og høyt verdsatt. Tilbake til fascinasjonen over hvordan vinden fører båten framover. Tilbake til sommerfugler i magen og allsang alene på dekk.


Jeg hadde fått smaken på det gode liv utenfor marinaen. Jeg ville ha mer. Noen dager senere satte jeg kursen østover for å treffe noen nye bekjente på øyen Culatra. Der møtte jeg flere soloseilere, noen ekte pirater og La Vagabond. Fine dager med et tema for hver samling: filmkveld og mojitokveld.

(Innlegget fortsetter under bildegalleriet)


Simão, verten fra bursdagsfesten uken før, kom ned til Olhão med toget og sammen seilte vi vestover igjen. Bikini- og gennakervær. Det er det beste jeg vet. Det føltes som at vi hadde hele Algarvekysten helt for oss selv. De vakre grottene som vanligvis var overfylt av turister i diverse fremkomstmidler som ribber, sup, kajaker, var nå helt tomme. Vi ankret opp utenfor noen grotter. Vi spiste selvfanget fisk til middag på en vakker ankringsplass, til tross for sjøsyke etter gigantiske dønninger fra sør.

(Innlegget fortsetter under bildegalleriet)



Selv om livet på svai var fantastisk, var det likevel deilig å komme tilbake til min svenske familie i marinaen. De trygge, gode menneskene som jeg har delt x antall flasker vin med de siste to månedene. Vinden holdt på å snu, og det nærmet seg avreise. Det var om å gjøre og nyte de siste dagene sammen.



Søndag 31. mai var avreisedag. Det gjorde vondt i magen av tanken på å forlate alle sammen, blandet med skrekkblandet fryd av å skulle dra ut på havet igjen. Jeg fikk sug i magen av å se den lange reisen jeg hadde foran meg på kartet. Nesten 2000 nautiske mil til Norge.

Ha det Nina, ha det Aurora, ha det Portimão. To måneder er altfor lenge, men jeg har hatt det ordentlig fint!

Jeg satte kursen vestover nok en gang. Et par timer på havet og jeg var utenfor den lille landsbyen ved Lagos. Simão stod klar på svaberget til å mønstre på. En erfaren skipper, særdeles dyktig fisker og en mann av havet klar for nye eventyr. Det var en drøm å være to ombord.

Ha det Algarve.

Det var så befriende å være tilbake på havet. Tilbake til å forholde meg til sol og måne, jobbe med bølgene for å holde balansen, fersk fisk til middag, om vi fikk fisk vel og merke, tilbake til å bli vugget i søvn av lyden av bølgene som skjærer mot baugen - den beste sovemedisin.

Hver kveld satt vi benket på dekk, som om det var lørdag kveld foran tv-en, bare at vi ventet på solnedgangen. Det var virkelig dagens høydepunkt. Blir det like fin i dag som den var i går? Hvordan er skyforholdene i horisonten?

Og når showet var over byttet vi side og rettet oppmerksomheten mot øst. Måneoppgangen var rett rundt hjørnet. For når det er fullmåne står den opp omtrent samtidig som solen går ned. I dette tilfellet 61 minutter senere. Det er ganske spektakulært!

Fire dager på havet og vi nådde Porto.



Og så, en liten svipptur innom dieselbryggen i Baiona. Rett før jeg skulle legge til hørte jeg en ulyd i motoren. Det første jeg tenkte var at jeg hadde fått tau i propellen. Vi hadde heldigvis god fart og klarte å legge båten langside en fiskebåt i havnen. Med god hjelp og veiledning fra flere dyktige folk på internettet kom vi fram til at clutchen var gåen. Jeg fikk skrudd løs girkassen og levert den til en mekaniker. Mekanikeren var enig i diagnosen og kunne fikse den for 700 euro. Det er jo meg i kjent stil: Garantien på motoren var utløpt og uten motorforsikring. Til tross for en ødelagt clutch hadde vi ganske mye hell i uhellet. Det var flaks at vi fikk bestilt nye deler så fort, flaks at vi var i Baiona - en veldig fin by, flaks at Simäo var her. Alt gikk egentlig ganske smertefritt, med unntak av turen til minibanken. Det gjorde ganske vondt.



Uansett! Værmeldingen for Biscaya ser veldig fin ut. Det er to lavtrykk som gir oss fin vindretning over tre dager. Denne gangen gleder jeg meg skikkelig til å krysse Helvetesbukta. Simäo og jeg!