Skrekkblandet fryd

April 21, 2016

Siden dag 1 av denne seilasen fra Bergen til Oslo har jeg daglig bedt om mer vind og i dag ble mine bønner hørt. Jeg rullet ut fokken da jeg var kommet ut på havet og så fort hvor lovende denne dagen kom til å bli med 7 knop, kun med forseil. Ivrig etter mer fart heiste jeg storseilet og fartsrekordene meldte seg på rekke og rad. Jeg fastslo for meg selv at dette var den beste dagen jeg hadde hatt alene på sjøen noen gang. 
 

 Etter ganske mange timer begynte vinden å bli sterkere og bølgene vokste og kom plutselig fra alle kanter. Sammen med de sterke vindkastene krenget båten og bølgene slo den enda mer over på siden. Det var et tidspunkt hvor jeg klamret meg fast i noe tau, hylte som en jente og håpet på det beste. Noe jeg ikke er spesielt stolt over.  (Dette ble ikke dokumentert - taktisk valg fra min side.) Selvom jeg var mest redd og så for meg diverse scenarioer hvor båten tippet rundt og jeg døde, så koste jeg meg litt også. Det er jo dette kicket jeg søker når jeg seiler, gjerne ikke så voldsomt bare. 

Da vi endelig kom oss nærmere land, og bølger og vind begynte å avta, var solen allerede gått ned. Dagens siste test var å manøvere oss gjennom et minefelt av små skjær - i mørket. Hver gang jeg åpner GPS-progammet sier det tydelig i fra at jeg ikke må stole blindt på programmet når det kommer til navigering. I dag stolte jeg blindt og vi kom oss igjennom.  Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig av å komme inn til havn. Burger og cola er konsumert. 

 

Både Snuppa og autopiloten har vist en enorm tillit etter denne dramatiske ettermiddagen og vist at vi klarer oss i de verste stormene. 

Og hva har jeg lært i dag da? Litt usikker, men det hadde vært digg å kunne styre været. 

 

Please reload