Sjef over egen ferie

October 9, 2016

For english, see below

 

Nå har jeg vært på tur (litt av og på) i to måneder. Jeg har begynt å finne rytmen med å legge til og fra kai, sluser og seiling helt på egenhånd. Jeg begynner faktisk å bli ganske god! I hver havn møter jeg nye, imøtekommende, flotte mennesker som tar meg imot med åpne armer. Nye oppdagelsesferder, bekjentskap og land. Det er helt spesielt å få oppleve så mye nytt dag etter dag. 
Som egen sjef over egen ferie kan jeg gjøre akkurat som jeg vil - når jeg vil. Som oftest er jeg veldig snill med meg selv, unner meg en god middag, en litt kortere seiledistanse, én episode til av netflix-serien selvom klokken er over leggetid, eller å sove litt lengre om morningen. Jeg kan være streng når jeg virkelig må, som for eksempel å tvinge meg selv opp kl 0530 for å rekke tidevann eller å komme fram til ny havn før mørket senker seg. 

 

Å være på havet gir meg utrolig mye. Jeg heiser seil, skrur på stereoanlegget, synger for full hals fordi jeg vet at ingen kan høre meg på mils avstand, og holder på å sprekke av glede. Det er ikke verst å være så lykkelig, så ofte. Soloppganger, solnedganger og stjernehimmel er prikken over i'en. Jeg kjeder meg ikke et sekund og kan sitte og se ut over havet i timesvis. 

 

Jeg opplever daglig utfordringer som jeg må takle, uten noen å diskutere med, og må stole på egne vurderinger. Mestringsfølelsene står i kø, og det føles skikkelig bra. Små og store ting, som å klare å håndtere en sluse på egenhånd, legge til kai i mye vind, fikse ting som blir ødelagt. Jeg lærer noe hver dag og vokser som person. 

 

Og så er det de kjipe stundene hvor alt er fælt og jeg skulle ønske at det gikk an å trykke på en "game over-knapp" og bli fraktet til land av et helikopter. De har det vært flere av, og da er det ekstra tungt å være helt alene. Nesten på gråten og en tankerekke som ikke helt forstår seg på hvorfor jeg gjør dette her. Det er disse situasjonene jeg vokser mest på, og jeg VET at når jeg kommer trygt i havn kommer jeg til å være så glad for at ting ikke alltid går smertefritt. 

 

Jeg tenker ofte på alternativet: leilighet, jobb, høst. Jeg håper jeg aldri går lei av dette livet og kan fortsette slik i det uendelige. Det fins ingen blåmandag her i huset, dét har jeg bestemt.

 

Hilsen en lykkelig seilejente 

 

Now I've been sailing (a bit on and off) for two months. I have begun to find the rhythm of docking, going through locks and sailing all by myself. I am actually getting pretty good! In every port I meet new, welcoming, great people greeting me with open arms. New explorations, acquaintances and new countries. It is very special to experience so many new things day after day.

 

Being my own boss over my own holiday, I can do whatever I want - when I want. Usually I am very kind with myself, treating myself a good dinner, a little shorter sailing distance, one episode to the Netflix series even if the clock is over bedtime, or sleep a little longer in the morning. I can be strict when I really need, such as forcing myself up at 0530 to catch the tide or to arrive at a new port before darkness falls.

 

Being at sea gives me a lot. I set sails, turn on the stereo, singing at full cry because I know that no one can hear me, and I´m about to burst with joy. It's not bad to be so happy, so often. Sunrises, sunsets and starry is the finishing touch. I'm bored not a second and can sit and look out over the ocean for hours.

 

I experience daily challenges that I have to deal with, without anyone to discuss solutions with, and must rely on its own judgement. The feeling of mastering tastes really good. Small and big things, like being able to handle a locks on my own, to dock in windy conditions, fixing things that are broken. I learn something every day and grow as a person.

 

And then there are those crappy moments where everything is bad and I wish that it was possible to press a "game over button" and be transported back to shore by a helicopter. I´ve had several such moments, and it can be particularly hard to be all alone. Almost in tears and a train of thought that makes me wonder why I'm doing this. It is these situations I grow the most, and I KNOW that when I arrive safely in port I'm going to be so happy that things do not always go smoothly.

 

I often think about the  alternative; apartment, job, autumn. I hope I never get tired of this life and can continue so indefinitely. There is no Mondays in this house, I have determined.

 

Best regards from a happy sailing girl.

Please reload