Del 1: En tårevåt start

October 22, 2016

For english, see below.

 

I tre dager hadde jeg forberedt både båten og meg selv for det lengste og mest fryktede strekket så langt på turen. Jeg brukte mye tid på å gå igjennom alt som kunne gå galt og lage løsninger slik at det meste var gjennomtenkt på forhånd. Likevel var det autopiloten jeg følte meg mest avhengig av. Den hadde ikke fungert i det hele tatt siden jeg forlot Norge, men de siste dagene hadde den plutselig vært veldig pålitelig igjen. Sitat av meg selv ca en million ganger: ”Fungerer autopiloten kommer dette til å gå veldig fint”
140 liter diesel var bunkret, mat for flere uker, masse vann og nødbagen pakket og klar. Dette var det første og siste værvinduet på noen uker, så avreise måtte være senest tirsdag for å rekke fram til Spania før uværet. Det var meldt helt passe mye vind fra øst og nordøst, så værmeldingen kunne ikke være bedre.

Kl 05 tirsdag morgen kastet jeg loss fra Camaret sur-mer i Frankrike for å rekke tidevannet rundt ytterste øy før Biskayabukten. Hele kroppen var superspent og på høygir så jeg hadde nesten ikke sovet. Jeg gikk med 9 knop ut mot havet og satt autopiloten med kurs mot Spania. Strømmen går og skjermen på autopiloten går i svart. Vær så snill å la det være en sikring som har røket!! Med hjertet i halsen løp jeg ned til kontrollpanelet. Sikringen var i orden. Faen. De første tårene begynte å komme. 

En uendelig tankerekke ypper med tårene: Hva gjør jeg nå? Skal jeg styre for hånd i tre døgn, ikke sove og ikke ha mulighet til å bevege meg bort fra roret? Skal jeg snu nå og vente på neste vindu som er om flere uker?

Pappa ringte i grevens tid og var løsningsorientert som alltid. Vi diskuterte oss fram til hva som kunne være problemet og jeg rigget opp en nødløsning med ny strømforsyning. Bølgene var tre meter høye og krappe og jeg gråt og kastet opp om hverandre mens jeg stod med hodet nede i stuerommet og skrudde og mekket. Motivasjonen var på bånn da jeg endelig fikk liv i autopiloten etter tre timer. Lykkegråt. Jeg forsvant utenfor mobildekningsområdet og bare noen minutter senere stoppet motoren på autopiloten å fungere på grunn av ny feil. Jeg gråt igjen. Skal jeg snu? Nei. Ikke faen om en autopilot skal stoppe meg nå. Jeg rigget meg til ved siden av rorkulten med tepper og dyne slik at jeg kunne ligge ved siden av roret og styre uten å bruke for mye krefter samtidig som jeg hadde god sikt til kartplotteren og lett kunne se farvannet rundt meg. Med kurs mot horisonten og Spania gråt jeg til neste morgen.

 

Fortsettelse kommer.

For three days I had prepared the boat and myself for the longest and most feared stretch so far on the trip. I spent a lot of time to think through all imaginable trouble that could occur and prepared solutions  in order to be best possible prepared for what could occur. Yet it was the autopilot I felt most was the most critical part. It had not worked at all since I left Norway, but in recent days it had suddenly seemed to be reliable again. I quoted myself about a million times: "If the autopilot works this is going to go run quite well".


140 liters of diesel fuel was bunkered, food for several weeks, lots of water and the grab bag was packed and ready. This was the first and last weather window in a few weeks, the departure to be no later than Tuesday in order to reach Spain before the weather goes bad. The weather forecast predicted nice winds from from east and northeast. It could not be any better.


At 05 Tuesday morning I set off from Camaret sur-mer in France to catch the tide around outermost island before the Bay of Biscay. My whole body was shivering in excitement and I was so geared up that I hardly got any sleep that night. 

 

I sailed with 9 knots out to the sea and set the autopilot heading for Spain. The power shuts off and the screen on autopilot go black. Please let it be a fuse that has blown !! With heart in my throat, I ran down to the control panel. The fuse was okay. Shit. The first tears began to come.


An endless train of thought  makes the tears flow even harder: What do I do now? Should I steer by hand in three days, not sleeping and not be able to move away from the helm? Should I return to France and wait for the next weather window to appear in what could delay me by weeks?

 

In this horrific moment the phone rang. It was dad. As always he was solution oriented and we discussed possible solutions and I rigged up an emergency power supply to the autopilot. The sea was quite rough with breaking waves of three meters hight and and I cried and threw up at the same time I was standing with his head down in the engine room rigging up the emergency supply. The motivation was at rock bottom when I finally got life in autopilot after three hours. Tears of joy was flowing. I sailed out of cell phone coverage and was alone. Just a few minutes later the autopilot stopped again. This time it was the actuator motor that had stopped. I cried again. Shall I return? No. No way that I can let an autopilot stop me. I rigged me beside the tiller with blankets and duvet so I could lie beside the helm and steer without spending too much effort while I had a good view of the chart plotter and could easily see the waters around me. Heading the horizon and Spain, I cried until the morning.

 

To be continued.

Please reload