Et marokkansk eventyr

December 6, 2016

For english, see below 

 

Jeg har hørt en del røverhistorier fra Marokko og var blitt frarådet fra flere om å i det hele tatt dra dit. Fra jeg planlagte turen har jeg vært fast bestemt på at jeg skulle dit, men kjente at nå som det nærmet seg var jeg litt skeptisk. Korrupte myndigheter, en fremmed kultur, et kvinnesyn som gjør at jeg blond jente med blå øyne ikke burde gå alene ute i gatene. Vi burde i hvert fall ha gjesteflagget på plass FØR vi kom inn til marinaen.

Andreas og jeg kastet loss fra Gibraltar med kurs mot Tanger. Vi visste at Gibraltarstredet kunne by på kraftige strømmer, så vi forhørte oss med havnekontoret før avreise. Tre timer etter høyvann. Da vi kom et stykke ut hadde vi en fart over grunn på 1 knop og bestemte oss for å gå til nærmeste havn som lå lengre øst slik at vi slapp å seile i motstrøm. Vi nærmet oss land, heiste det marokkanske gjesteflagget og sommerfuglene fløy vilt. Jeg seiler egen båt i Afrika! Vi kom innenfor moloen og jeg begynte å stusse på at alle navnene på kartet virket så spanske. Det er sikkert fordi de ligger så nærme Spania?

 

- Men hvorfor har alle båtene spansk flagg?


Vi tenkte oss om fire ganger før vi konkluderte med at dette måtte være spansk Afrika. Vi heiste tok ned det marokkanske flagget og heiste det spanske rett før vi ble møtt av et spansk havnepersonell. Jeg pustet lettet ut og gledet meg over å ha et par dager til før jeg regnet med å møte kultursjokket.

 

Vi hadde planlagt å ta buss inn til ”Den blå byen”, Chefchaouen, fra Tanger. Ettersom vi ikke kom oss til Tanger fant vi en buss som gikk fra spanske Afrika i stedet. Vi tok buss til grensen til Marokko (som for øvrig kostet 3 kroner!) og måtte derfra spasere over til andre siden. Der var det kaos! Det var folk over alt og mennene ropte etter oss, fulgte etter og skulle selge oss ting – alt på en gang. ”Nei takk” var ikke et godkjent svar. Med hjertet i halsen og pulsen i samme tilstand kom vi oss til slutt igjennom den endeløse grensen og fant en taxi som kunne kjøre oss inn til nærmeste storby og busstasjon. Vi kom til Tetaouen og opplevde nøyaktig samme kaos. Alle skulle hjelpe oss med å finne fram og deretter ta betalt for det. Vi fant en buss som skulle ta oss to timer sørover til Chefchaouen for latterlige 20 kroner.


På bussturen fikk pulsen en normal rytme og ble erstattet av sommerfugler i magen. Tenk at nå var vi i Marokko på en buss på vei til et sted som i følge bildene på Google skulle være helt magisk. Sommerfuglene strakk seg fra nederst i magen og helt opp til brystet. Selv om forventningene til ”Den blå byen” var skyhøye ble jeg fremdeles positivt overrasket. Vi gikk rundt i gatene og alt, både vegger, tak og gulv, var malt i den fineste blåfarge du kan tenke deg. I tillegg til dette var det boder på hvert eneste hjørne med krydder, fargerike klær og smykker. Hele byen luktet så godt. Vi gikk  gatelangs, så på folkene, bodene, drakk mynte-te og jeg var lykkelig fra topp til tå.  Den ene gaten mer forlokkende enn den andre. Om hele verden hadde vært malt i en så fin blåfarge tror jeg alle hadde vært lykkelig hele tiden. Hele byen utstrålte en så stor ro og fredfullhet og alle var vennlige. En stor kontrast til grense-opplevelsen vi hadde hatt samme dag.

Vi dro tilbake til Ceuta og satte seil mot Tanger. Jeg fikk på nytt tid til å grue meg for hva som kunne møte oss der. Vi kom i land klokken ett 1  på natten og ble møtt av to veldig hyggelige sikkerhetsvakter som tok i mot fortøyningene og hjalp oss å legge til. De forklarte på fransk/spansk/engelsk at politiet og resten av gjengen skulle komme morgenen etter kl 9.

Kl 10 banket det på døren og havnesjefen stod utenfor klar til å følge Andreas til politiet. Han trodde ikke på at det var jeg som var kaptein og eier av båten. Jeg fikk til slutt lov til å bli med, mens Andreas ble igjen og tok oppvasken. (fornuftig arbeidsfordeling.)  Vi fikk først til politiet som skulle fylle ut en million papirer før vi dro videre til en annen mann med uniform. Han skulle ha nøyaktig samme informasjon, men på egne skjemaer. Deretter dro vi videre til customs før hele gjengen gikk bort til båten. På veien plukket de med seg enda en uniformert mann med et skrujern som skulle foreta den fryktede sjekken av båten innvendig. Han gikk om bord, dunket litt på dørkeplatene med skrujernet sitt, så seg rundt og sa ”it´s good”. Så gikk de alle sammen og den store sjekken var bestått. Lettet og lykkelig dro vi ut for å utforske byen. Nye endeløse gater med markeder hvor de solgte alt fra barneleker til fisk og kjøtt. Vi gikk rundt i timesvis til markedet tok slutt og vi endte opp på et bakeri for å kjøpe brød. Vi kjøpte en baguette og to marokkanske bakevarerbakervarer til 3 (!!!) kroner. Tenk at noe annet enn First Price ostepopp kan koste 3 kroner!

Etter en 27 timers seilas fra Tanger til Rabat møtte vi på en liten fiskebåt som stod og ventet på oss ved moloen. De sa at de var fra marinaen og skulle følge oss inn ettersom det var veldig grunt enkelte steder langs elven. Fiskebåtene var på vei inn til havnen og sorterte fisk og vinket til oss om hverandre. Lengre inn kjørte vi igjennom trafikken med robåter som rodde folk fram og tilbake over elven fra Salé til Rabat og alle vinket og sa hei, og ønsket oss velkommen til byen. Det var som å være midt i et marokkansk eventyr.          

I've heard lots of stories about Morocco and had been warned several times from going there at all. From I planned the trip I have been determined that I was going there, but felt skeptical now as I was getting there. Corrupt officials, a foreign culture, a view of women that told me that I, with my blond hair and blue eyes should not walk alone in the streets. We should at least have courtesy flag in place BEFORE we entered the marina.

 

Andreas and I left Gibraltar heading for Tangier. We knew the Strait of Gibraltar could offer powerful currents, so we asked for advice from port office before leaving. Three hours after high tide. A bit out in the strait we had a speed over ground 1 knot and decided to go to the nearest port lying further east so we did not have to sail against the tide. We approached land, hoisted the Moroccan guest flag and butterflies flew wildly in my stomach. I sail my own boat in Africa! We came within the breakwater and I started wondering why all the names on the map seemed so Spanish. It's probably because they are so close to Spain?

 

- But why all boats Spanish flag?

 

After a few moments of wondering we concluded that this had to be Spanish Africa. We took down the Moroccan flag and hoisted the Spanish right before we were met by a Spanish port personnel. I breathed a sigh of relief and looked forward to have a few more days before I was to meet the culture shock.

 

We had planned to take a bus into the "Blue City", Chefchaouen, from Tangier. As we didn´t get Tangier we found a bus that went from Spanish Africa instead. We took the bus to the border with Morocco (which, incidentally, cost 30 € cent!) And had from there walk over to the other side. There was chaos! There were people everywhere and the men shouted after us, followed us and was going to sell us things - all at once. "No thanks" was not an approved response. With heart in my throat and pulse in the same state, we finally broke through the endless border and found a taxi that would drive us to the nearest big city and bus station. We came to Tetaouen and experienced the same chaos. Everyone should help us to identify and then charge for it. We found a bus that would take us two hours south to Chefchaouen for ridiculous 2 €.

 

On the bus ride my pulse rate went down to a normal speed and was replaced by butterflies in the stomach. Imagine that now we were in Morocco on a bus heading to a place that per the pictures on Google would be absolutely magical. The butterflies stretched from the bottom of the stomach and right up to the chest. Although expectations of "The Blue City" was sky high, I was still pleasantly surprised. We walked around the streets and everything, both walls, ceilings and floors, was painted in the finest blue color you can imagine. In addition to this there were stalls on every corner with spices, colorful clothes and jewelry. The whole town smelled so good. We walked along the street, looked at the people, stalls, drinking mint tea and I was happy from head to toe. The one street more alluring than the other. If the whole world had been painted in such a nice blue color, I think everyone would have been happy all the time. The whole city radiated a great peace and serenity and everyone was friendly. A great contrast to experience we had on the border earlier that day.

 

We went back to Ceuta and set sails for Tangiers. I got again time to dread what might meet us there. We came ashore one hour after midnight were greeted by two very nice security guards taking the moorings and helped us to dock. They explained in French / Spanish / English that the police and the rest of the officials would come next morning at 9.

 

At 10 am there was a knock on the door and the port manager stood outside ready to follow Andreas to the police. He did not believe that it was I who was the captain and owner of the boat. I was finally allowed to join, while Andreas was left and took the dishes. (Certainly a good share of work). First we got to the police that would fill a million papers before we went on to another man with uniform. He should have exactly the same information but on his own special forms. Then we went on to customs before the whole gang went to the boat. On the back, yet another uniformed man with a screwdriver joined us. He would make the dreaded check of the boat interior. He boarded, bumped slightly on the door panels with his screwdriver, looked around and said "it's good". Now they all went together left and the big check was passed. Relieved and happy we went out to explore the city. New endless streets with markets where they sold everything from children's toys to fish and meat. We walked around for hours to the end of the marked area and we ended up at a bakery to buy bread. We bought a baguette and two Moroccan pastries baking to 30 € cents (!!!). Imagine that something other than First Price Cheese Doodles can cost 30 € cent!

 

After a 27-hour sail from Tangier to Rabat, we were met by a small fishing boat that was waiting for us at the pier. They said they were from the marina and were following us in as it was very shallow in some places along the river. The fishing boats were on their way to the port and sorted fish and waved to us at the same time. Continuing up the river, we crossed through the traffic of small boats rowing people back and forth across the river from Salé to Rabat and all waved and said hello and welcomed us to the city. It was like being in the middle of a Moroccan adventure.

 

Please reload