Historier fra Marokko: Havenosand

December 28, 2016

 

For english, see below

 

Vi ankom Essaouira sent på kvelden. Vi har tidligere ligget i flere fiskehavner som har vist seg å ha ganske mye aktivitet fra kl 04 om natten. Alle fiskebåtene med hekkbølger skal ut for å sette ut garn, i tillegg til en konstant lukt som minner ganske nøyaktig om en gjenglemt bosspose med rekeskall som har ligget i solen i noen dager. Trøtte etter et lang seilas bestemte vi oss for å gjøre et forsøk med ankeret i stedet, nettopp for å få en stille og rolig natt for en gangs skyld. Vannet ligger rolig i bukten utenfor fiskehavnen og vi aner fred og ingen fare. Allerede etter et par timers søvn begynner ”Ulyden” (som vi har begynt å kalle den,) å banke på badestigen.  Det er imponerende hvilke lyder en liten gummibåt kan lage midt på natten. De høye, og grenseløst irriterende lydene, tydet på bølgeaktiviteten i bukten, men det er ikke før kasserollene begynner å fly veggimellom at vi gir opp kampen mot søvnløsheten og føler oss tvunget til å gjøre noen grep. Vi står opp kl. 04 og fiskebåtene er i full sving både inn og ut av havnen. Dønningene er endeløse. Vi vet med en gang at det kommer til å bli enda en natt fortøyd i en stinkende fiskehavn for å holde inventaret på plass i båten. Vi klarer å surre oss fast utenpå en fiskebåt som ser ut til å høre hjemme på havets bunn. Denne skal nok i hvert fall ikke ut på fisketur i natt. Relativt fornøyde med å være noen lunde trygt fortøyd prøver vi å få noen timers søvn mellom de voldsomme rykkingene i fortøyningene. Kl 08 er det noen som hvisker ”monsieur?” utenfor båten. Jeg pleier å sove som en stein, mens Andreas spretter opp. Utenfor står havnesjefen og herfra skriver Andreas med egne ord hva som skjedde.

 

Jag drar på mig drar på mig gårdagens svettiga seglar kläder och sätter fötterna i ett par gummistövlar, i sista sekund rycker jag med pärmen med pass och båt papper och efter en kort diskussion med en halvt sovande kapten är vi överens om att det är min tur att gå till hamnkontoret. Bara en sista fråga innan jag lämnar båten, du dem frågar vart kaptenen är då? Oda svarar nu med ögonen mer stängda än öppna.

- Säg att jag har ont i magen.

Precis innan jag går sticker jag in huvudet igenom luckan en gång till.

- Jo du en grej till, hur bred är båten egentligen?

Denna gången viskande med ögonen helt stängda.

- trehundratjugo

Hamnchefen visar mig in i hans bil och vi kör tåpliga 50 meter innan han pekar på ett litet fallfärdigt hus och säger åt mig på sin halv taskiga engelska att det är hit in jag ska. Jag kliver ur bilen och försöker gnugga sömnsanden ur ögonen innan jag öppnar dörren. Mannen som springer omkring här inne, han ser om ännu tröttare ut än vad jag känner mig. Visar mig in till hans kontor som jag snart förstår också är hans omklädningsrum. Han ber först om ursäkt innan han strippar till boxer för att sedan dra på sig en polisiär kostym, pondusen ändras från familjefar till militär och när han har rättat till bältet och satt pistolen på sin plats, så viskar han med ett uppgivet ansiktsuttryck.

-I hate this costume

Han frågar om jag är kaptenen och hur många vi är ombord på båten, jag förklarar att jag inte är kapten men att vi är bara två stycken ombord och att kaptenen ligger i båten med ”ont i magen”. Jag har ju alla nödvändiga uppgifter för att checka oss in säger jag och försöker verka så säker på min sak som möjligt. Att han har försovit sig, det börjar nu bli ganska uppenbart och vi finner snart god ton med varandra även om hans engelska är minsta lika dålig som min franska. Vi säger inte så mycket utan gäspar mest innan vi ska fylla ut det sista papperet på disken. Det är nu språkbarriären gör sig påmind. Militärpolisen frågar mig vart passet är utfärdat medan han samtidigt håller det med ett frågande ansiktsuttryck handen.

-”Härnösand” svarar jag så tydligt jag bara kan. Utan att försöka uttala ä och ö så hårt.

Han viker sig av skratt och hostar samtidigt ur sig.


- HAVENOSAND??

- HAHAHA YOU HAVE NO SAND?

 

Nu upprepar han sitt trötta skämt för tredje gången medan han viker sig av asgarv.

- HÄVE NÅÅÅ SAND, HAHAHA ONLY SNOW. You get it ???

 

Situationen som uppstår är minst sagt komisk och hans skratt ekar i rummet. Jag kan inte låta bli att skratta åt hans torra skämt och börjar tänka att Essasoiura kanske kan bjuda på mer än en skitig illaluktande fiskhamn.

 

Vi seilte fra Essaouira, med en svipptur innom Agadir for å fylle diesel. En to-døgns-seilas ventet oss. Vi har brukt ganske mye tid på havet de siste ukene, og jeg har virkelig funnet roen uten nett . Solnedgang, soloppgang, seil og ikke noe mas. Havet er så vakkert. Vi fikk selskap av minst 50 delfiner som svømte og lekte rundt båten i timevis. Sånt blir man ekstra lykkelig av.
Fiskelinen med den fantastiske Tuna Killer-kroken min har vært ute i ca fem døgn, uten å få en eneste fisk. Nå fikk vi endelig napp!! En svær Dorado hadde svømt på kroken og hektet seg fast i ryggfinnen. Den var åpenbart på feil sted til rett tid. Den var uansett ekstra god når vi måtte vente på lenge på den. Den ble til verdens beste fiskesuppe.

 

Jeg har vært lykkelig hver dag siden 26. Oktober. Jeg føler meg som verdens heldigste som får ha det så bra hver dag. Eller som Andreas sier: Du er ikke heldig, du er veldig smart som har tatt et godt valg i livet.”
jeg er enig.

We Arrived Essaouira late at night. Earlier we stayed in several fishing harbours which had proved to be quite busy from 04 am in the night. All fishing boats left the harbour generating huge waves rocking our bot when we tried to sleep. The odour from the harbour was also quite strong, reminding of leftovers from yesterday´s seafood dinner kept in the sun. Tired after a long voyage we decided to drop the anchor outside the main harbour, hopefully giving us a quite night for once. The sea was quiet giving promises of a pleasant night. After just a few hours sleep the dinghy started to knock on the swim ladder. It is quite impressive how such a noise can penetrate the brain in the middle of the night. The high and boundlessly irritating sounds, indicating activity outside the harbour, but it was not until the pans in the galley started to fall on the floor we surrender the fight against the sleep and moved the boat inside the marina. We manage to moor to an old fishing boat that looked like it was better suited on the bottom of the ocean. This boat is for sure not leaving the port today. Relatively happy to be fairly securely moored we fell asleep again until we heard a gentle whisper outside the boat, “monsieur?”. I normally sleep very hard, but my crew member, Andreas” pops up and sees the harbour master trying to get contact. In the following you can read with the check in procedure his own word.

 

I pulled on yesterday's sweaty sailing clothes and put my feet in a pair of rubber boots, as I snatched the cover with passports and boat papers and had a brief discussion with a half-asleep Captain, we agree that it is my turn to go to the harbour office. Just one last question before I leave the boat, what if they ask for the captain? Oda responds now with eyes more closed than open.

- “Say that I have a stomach ache.”

Just before I go I'm off my I returned with a last question:

-“Well you one thing, how wide is the boat anyway?”

This time, whispering with her eyes completely closed.

- “Three hundred and twenty”

The harbour master shows me into his car and we drived silly 50 meters before he points to a small ramshackle house and tells me in his rather coarse English that I´m supposed to go inside. I step out of the car and trying to rub the sleep out of my eyes before I open the door. The man is running around in the room looking even more tired than I am. He is showing me in to his office, and I realize that this is also his dressing room. He first asks pardon before he strips to boxers and then pull on a police costume. His appearance changed from family man to the military, correcting his belt and put the gun in his place. Then he whispers with a hopeless expression:

- “I hate this costume.”

 

He asks if I'm the captain, and how many of us on the boat. I declare that I am not the captain, but we are only two on board and that the captain is in the boat with the "stomach ache". I have all the information necessary to check us in, I say, and try to seem so sure of my case as possible. It is now obvious that he has overslept, and we soon find good tone with each other even if his English is as minimal and bad as my French. We do not say as much, but most yawns before us to fill out the last paper on the counter. It is now the language barrier appears. The military police ask me where the pass is issued while simultaneously holding it with a quizzical facial expression.

- "Härnösand" (a town on the west coast of Sweden) I answer as clearly as I can. Without trying to express the Scandinavian letters so hard.

He folds of laughter and coughing at the same time.

- ”HAVENOSAND??”

- ”HAHAHA YOU HAVE NO SAND?”

 

Now he repeats his own jokes for the third time while laughing and holding his hands onto his stomach.-

”HÄVE NÅÅÅ SAND, HAHAHA ONLY SNOW. You get it ???”

 

The situation that arises is comical, and his laughter echoing in the room. I cannot help but laugh at his dry jokes and start to think that maybe Essasoiura can offer more than just a dirty smelly fishing harbour.

 

We sailed from Essaouira, with a short detour to Agadir to fill diesel. A two-days' sail awaited us. We spent quite a lot of time at sea in recent weeks, and I've really found the tranquillity offline from the society. Sunset, sunrise, sailing and no fuss. The ocean is so beautiful. We were joined by at least 50 dolphins that swam and played around the boat for hours. Such things will make you extra happy.

 

The fishing line with the amazing Tuna Killer hook has been out for about five days, without getting a single fish. Finally a fish hooked. A huge Dorado had swum and got hooked in the dorsal fin. It was obviously in the wrong place at the right time. Anyway, it was extraordinary good when we had to wait so long for it. It became the world's best fish soup.

 

I've been happy every day since 26 October. I feel like the luckiest person on the planet having such happiness every day. Or as Andreas says: “You are not lucky, you're very smart which has made a good choice in life."

I agree.

Please reload