Mot Kapp Verde

January 21, 2017

For English, see below

 

Det å ankomme Kanariøyene var nok en milepæl i boken min. Stolt og glad gikk jeg på land samme dag som hele familien kom flygende fra Norge. Det var en stor gjensynsglede! Vi feiret jul i leiligheten til mormor og morfar på Gran Canaria og jeg pendlet fra familiemiddager til seilbåt og klargjøring for det store Atlanterhavet. Etter tre uker med familiepåfyll, proviantering og fiksing var både kaptein og båt klar for havkryss. Mannskapet var på plass: Astrid 21 år fra Oslo. Henne møtte jeg da jeg fikk jobb som seiltrener hos KNS i sommer. Hun har seilt mye regatta og fikk straks ansvar for alt som har med seil å gjøre. 

Andreas 24 fra Härnösand. Han mønstret på i Gibraltar og ble med langs kysten av Markokko. Det viste seg at han var svært god til å lage mat, så han fikk bli med over Atlanterhavet også. 

 

Vi kastet loss fra dieselbryggen i Las Palmas kl 18:30 med kursen mot Kapp Verde. Etter en opprydding i ledninger tidligere på dagen fungerte ingen av instrumentene. Vi kom utenfor havnebassenget og bølgene var overveldende i alle retninger. Jeg merket med en gang at jeg kom til å bli dårlig. For selv en skikkelig sjøkvinne kan bli sjøsyk etter tre uker på land. Bølgene var så høye at når båten lå i bunnen av en bølgedal, så vi ikke annet en bølger. Og de kom virkelig fra alle kanter. 

Etter min første nattevakt begynte det å blåse opp skikkelig og etter en liten feil fra kapteinen sin side røk fem av slidene på storseilet. Vi bestemte oss for å snu og seile tilbake til Gran Canaria som nå lå 20 nautiske mil unna. Etter en lang og slitsom nattevakt hvor jeg var holdt på å spy flere ganger (men jeg spydde ikke!!), ble jeg lagt i forpiggen med et sjøsykeplaster og en portugisisk sjøsyketablett. Jeg lå i koma i 10 timer. Hele kroppen var bedøvet av sjøsykepillen. 

 

Ting så bedre ut i dagslys og vi fant ut at reservestorseilet var fullt utstyrt med slider, så det var bare å bytte seil. Vi la kursen tilbake til Kapp Verde etter en fantastisk innsats av mannskapet. De gjorde all jobben med å bytte seil mens jeg lå utslått i forpiggen.

 

Jeg lå i fosterstilling i et og et halvt døgn før sjøsyken begynte å gi etter. For når det konstant skvulper magesyre rundt i magen i timesvis, ja da blir man kvalm. 

Dag to klarte jeg i hvert fall å finne mat på egenhånd. 

 

Dag fire var formen på topp. Vi tok på 80-talls slagere på anlegget. Det er ikke noe jeg hører på til vanlig, men det blir  garantert god stemning, og om man er klar over det eller ikke, så kan man alle refrengene utenat. Min favoritt er «Dont Stop beliving» Stemnigen var upåklagelig der vi satt og sang til "Pina Colada" og "Brown Eyed girl". Dette er «Happy boat», som min mor pleier å kalle det. Det er viktig. 

 

 

Flygefisk var turens store fascinasjon. De fløy rundt båten, sikkert flere hundre meter. Vi fikk kun én flygefisk på dekk, men to blekkspruter hadde på en eller annen måte klart å komme seg oppi båten. Siden fikk vi tre flotte fisk på kroken som ble til både lunsj og middag. 

 

Julemagen forsvant på magisk vis i løpet av uken.

 

 

To arrive the Canaries was yet another milestone in my book. Proud and happy I went ashore the same day that the whole family came flying from Norway. It was a happy reunion! We celebrated Christmas in the apartment of my grandmother and grandfather in Gran Canaria and I commuted from family dinners to sailboat and preparation for the great Atlantic Ocean. After three weeks of family feast, provisioning and fixing was both the captain and the boat ready for crossing the Atlantic. The crew was in place: Astrid 21 years from Oslo. I met her when I was working as a sailing coach at KNS last summer. She has sailed much regatta and were immediately responsible for everything related to sails.
Andreas 24 from Härnösand (Swedish east coast). He signed on in Gibraltar and joined along Moroccan coast. It turned out that he was very good cook, so he was recruited for the crossing as well.

 

We left the diesel pier in Las Palmas 18:30 and set sail heading for Cape Verde. After a cleanup in the electrical wires earlier in the day , none of the instruments were working . We got outside the harbor basin and the waves were overwhelming in all directions. I noticed right away that I was going to be seasick. For even a proper sea woman can become seasick after three weeks on land. The waves were so high that when the boat was at the bottom of a wave, we could not see anything but sea. The coast line was impossible to see. The waves were coming from all directions.
 

After my first night watch the wind was increasing and it became necessary to take inn a reef in the main. A small error from the captain's side broke five of slides on the mainsail. We decided to turn around and sail back to Gran Canaria now lying 20 nautical mil away. After a long and exhausting night watch where I was about to vomit several times (but I didn't!!), I was placed in the forepeak with a seasickness patch and a Portuguese seasickness tablet. I went into a coma for 10 hours. The whole body was sedated by seasickness pill.

 

Things looked better in daylight and we found out that spare mainsail was fully equipped with slider, so we just replaced the main sail. We changed course back again to Cape Verde after a wonderful effort from the crew. They replaced the sail while I was more or less unconscious forward cabin.

 

I lay in fetal position for a day and a half before the seasickness started to disappeared. For when the stomach acid is swirling around constantly, it is not pleasant , and you are for sure sick. Day two I managed at least to find food on my own.

 

In day four I was back to my normal. We played hits from the '80s hits on the stereo. It's not something I'm listening to normal, but it's guaranteed to set a good mood. Strangely, even  without  being aware of it everyone knows the choruses by heart ans sings along. My favorite is "Dont Stop believing». The mood was impeccable where we sat and sang to "Pina Colada" and "Brown Eyed Girl".  This is "Happy boat" as my mother usually call it. It is important.

 

Flying fish were the tour's major fascination. They flew around the boat, probably several hundred meters. We only got one flying fish on deck, but two octopuses manages somehow  to get onboard the boat.
 Later we got three great fishes on the hook giving us both lunch and dinner.

 

The fat around my belly accumulated during Christmas disappeared magically during the week.

Please reload