Atlanterhavskryssingen

February 23, 2017

For English version see below

 

Jeg er så glad for at jeg valgte Atlanterhavskryssingen fra Gran Canaria via Kapp Verde. Det var fint å få en ufarlig «prøvetur» og finne ut av hvordan det fungerte med mat, mannskap, vaktordninger og med båten. I tillegg fikk vi oppleve vakre Kapp Verde. Vi var på øygruppen i en liten uke hvor vi brukte tiden på å fikse seil, handle mat, bade og oppleve bylivet.

 

23. januar kl 14:40 kastet vi loss fra Kapp Verde og satte kurs mot Barbados. Ganske absurd å sette kurs mot noe så langt borte. Nå skulle vi være over to uker på havet. Bare oss tre i min lille seilbåt. Tenk at bare for noen måneder siden var Biscaya så stort og nå skulle vi krysse et verdenshav. Kroppen var likevel overraskende rolig. De eneste bekymringene mine var å kullseile og å seile på en hval. Førstnevnte ble fjernet fra listen allerede første dag da bølgene kom fra alle retninger og vinden blåste på. Hadde båten kunne velte rundt, ja da hadde den gjort det da. Vi fikk allerede etter et par timer turens fartsrekord på over 10 knop. Vi var overbevist om at dette kom til å bli en bra seilas.

 

Vaktordningene var 4 timer fra kl 20 og 3 timer fra kl 08 og vaktene rullerte vi på hver tredje dag for å få en noenlunde grei døgnrytme.

 

Dagene gikk litt om hverandre. Fra vi stod opp om morgenen til det ble mørkt om kvelden og nattevaktene begynte så hadde vi ikke rukket å gjøre noe annet enn å lage mat, fiske og sole oss.

Noen av dagene spanderte vi på oss en hårvask med en bøtte 28 grader vann fra Atlanterhavet. Fredager var vaskedag og hjemmelaget pizza, og lørdager var filmkveld. 

Noen dager hadde vi utkledningsfest og andre dager var det allsang med 80-talls slagere.

Enkelte dager igjen var mer hendelsesløse. For å referere til min egen dagbok fra atlanterhavskryssingen 2004: «i dag skjedde det absolutt ingen ting.»

 

Dag Alhgrens tips i «Mot til å seile» ble tatt på alvor: Gjør èn ting hver dag. Det passet meg helt utmerket. En dag bakte vi boller, en dag vasket vi håret og en dag tømte vi vannet under dørken. Og det føltes alltid veldig bra å få gjort den ene tingen i løpet av en hel dag.

Vi hadde brukt mye penger på fiskeutstyr i Las Palmas. Vi skulle nemlig fange de største fiskene og vinne fiskekonkurransen vi hadde med s/y Paloma. To fiskesnører hang ute både dag og natt, og planen var blant annet å få tak på en svær sverdfisk.

 

Noen utdrag fra loggboken, Inspirert av Peter Rørens «Kakerlakkenes død»:

  • 11/01 kl 21:08: Jeg har fått fisk, men jeg tør ikke dra den opp alene. Unnskyld.

  • 12/01 kl 04:07: Jeg har heller ikke turt å ta opp fisken. Værsågod Andreas!

  • 12/01 kl 12:20: Det var ingen fisk. Fin slør.

Vi fikk nøye oss med passe store doradoer til vi var litt over halvveis.

Andreas skriker fra cockpiten: ODA!!!! Vi HAR FÅTT FISK! OG DEN ER SVÆÆR!

Jeg løper ut og kroppen er allerede full av adrenalin. Snøret er så tungt at det skjærer igjennom huden på fingrene til Andreas når han prøver å dra det inn. Med blodige fingrer bruker vi begge alle kreftene vi har for å få den ukjente fisken ombord i båten. Bølgene er samtidig høye som hus og fisken er rundt fem meter unna da vi skimter den gule, glitrende fargen i havet. Den er svær! Vi hyler og skriker i kor. Andreas skriker: Hvordan i helsikke skal vi få den fisken ombord?

 

Jeg kommer med en genistrek: Vent på neste bølge og så rykker vi den alt vi kan opp og inn i båten. Som sagt så gjort så havner det en 120 cm dorado inn i cockpiten og spreller som bare en 120 cm lang dorado kan. Vi skriker av lykke. Den er svæær!!! Vi veier den mot en 8 liters vanndunk. Den må være minst 20 kilo.

Neste spørsmålet er hvordan i all verden vi skal klare å ta livet av den før den spreller seg tilbake til havet.

 

Plutselig har Astrid våknet til live og står i cockpiten: Slå den i hodet!

Andreas tar fram et vinsjhåndtak og slår for harde livet. Fisken ligger til slutt noenlunde rolig og slaktingen kan begynne. Jeg tar fram sløyekniven og skal holde fisken fast slik at ikke bevegelsene fra bølgene skal sende fisken av gårde. Vi surfer ned en diger bølgedal slik at vi kommer ut av kurs og en ufrivillig jibb gjør at storseilskjøtet smeller fra styrbord til babord, og får med seg fingrene mine i samme slengen. Jeg trekker til meg armen og tenker at dette kjennes ikke bra. Andreas roper på sykepleier Astrid. Forfjamset trekker jeg meg ned i salongen, tar med meg en boks pepsi max fra kjøleskapet og legger meg i fosterstilling i sofaen med den kalde brusboksen på fingrene. 

Etter noen minutter klarer jeg å bevege på fingrene. Jeg slapp unna med en forstuing. Med blåe fingre gikk jeg opp i cockpiten igjen og fikk gleden av å se synet av en svenske med sløyekniv, en dorado som angret fælt på hvilken rute den hadde tatt på vei til jobb i dag og en blodmalt cockpit.

 

Det var ekstra små gleder i hverdagen: Mat, snop, en høylydt fis. Det kan være jeg som er unormalt barnslig, men latteren kunne sitte i timesvis.

 

Da vi var omtrent halvveis ble vinden sterkere og bølgene større. Middagen fløy veggimellom og sovingen mellom nattevaktene foregikk der det var minst muligheter for å rulle fram og tilbake: på dørken mellom sofaen og bordet.

 

Jeg ble fremdeles sjøsyk og hadde på sjøsykeplaster for å i det hele tatt kunne fungere.

En dag da jeg skulle lese høyt fra «En mann ved navn Ove» merket jeg at synet mitt ikke var som det skulle. Alt på nær avstand var svært uklart. Jeg har ellers et veldig bra syn, så jeg gikk rundt og klagde over dette hele dagen. Det går vel ikke an å få så dårlig syn på bare én dag.

 

Senere på kvelden satt vi alle ute i cockpiten da Andreas ser på meg på samme måte man ville sett på en giftig edderkopp i håret.

Andreas: Oi, hva er det for noe? 

Jeg (med grei panikk): Hæ, hva da?? 

Andreas: Se på Astrid! 

Jeg snur meg og ser på Astrid. 

Astrid: Oi, hva har skjedd med øynene dine?

Både Andreas og Astrid knekker sammen i latter, og jeg gjør automatisk det samme mens jeg kaver meg ned i salongen for å finne et speil. Jeg ser inn i speilet, og en demon ser tilbake. Den ene pupillen min var blitt så stor at det nesten ikke var noe blått igjen. Det andre var helt normal. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å bli blind og sutret over dette resten av dagen.

 

Neste morgen hadde Astrid funnet fram bruksanvisningen til sjøsykeplasteret. Og der stod det ganske nøyaktig at vanlige symptomer kunne være at pupillene ble større, ofte bare på det ene øyet. Da knakk vi sammen i latter nok en gang, og jeg kunne puste lettet ut. Et par dager senere var synet som normalt igjen.

 

Uten internett-tilgang og uvanlig mye tid til å tenke ble det også fundert mye over mye. 

  • Hvor dyp er det dypeste Atlanterhavet? 

  • Hvor er det dypeste stedet i hele verden og hvor dypt er det? 

  • Hvor ofte må hvaler og delfiner opp til overflaten for å puste?

  • Hvor langt kan en flygefisk faktisk fly?

  • Hvor langt kan en vanlig fugl fly, uten å ta pause? (Vi fikk nemlig besøk av en fugl midt utpå havet) 

Vi kunne diskutere spørsmålene lenge og komme fram til egne konklusjoner. Det var jo som vanlig om å gjøre og ha rett, men uten Google var ikke det så lett.

 

Etter over 15 døgn på havet var det land i sikte. Barbados lå i horisonten og snart hadde vi seilt over et helt verdenshav. Da det var omtrent en time igjen til vi kunne sette beina på fast grunn, satte jeg på Pirates of the Caribbean på anlegget og vi kunne seile inn mot land med stil.

15 døgn, 20 timer og en velfortjent Cava i 30 varmegrader for anker i Carlile Bay, Bridgetown, Barbados. Livet er søren meg flott.

 

I am so glad that I chose Atlantic crossing from Gran Canaria via Cape Verde. It was nice to get a harmless "test" and find out how it worked with food, crew, duty system and the boat. And we got to experience the beauty of Cape Verde. We were on the archipelago in a small week where we spent time to fix sails, grocery shopping, bathing and experience the city life.

 

January 23 at 2:40 p.m. we set off from Cape Verde and headed toward Barbados. Quite absurd to head for something so far away. Now we should be over two weeks at sea. Just us three in my small sailboat. Consider that just a few months ago the Bay of Biscay was so big and now we should cross an ocean. My body was still surprisingly relaxed. The only concerns I had was capsizing and sailing on a whale. The former was removed from the list already on the first day when the waves came from all directions and the wind blew in. If the boat could capsize, well then it had done it then. Already after a few hours we set the tour's speed record of over 10 knots. We were convinced that this would be a good race.

 

The duty system were four hours starting at 20 p.m. and 3 hours from 08 a.m.  and duty roll every third day to get a somewhat decent daily rhythm.

 

The days melted into each other. From the time we got up in the morning until dark in the evening and night duty began, we had not had time to do anything other than cooking, fishing and sun bathing.

 

Some days we treated ourselves a hair wash with a bucket 28 degrees water from the Atlantic Ocean. Fridays was laundry day and homemade pizza, and Saturdays was movie night. Some days we had dress party and other days was dedicated singing 80s oldies.

Some days left were more uneventful. To refer to my own diary from Atlantic crossing in 2004, "Today, absolutely nothing happened."

 

Dag Alhgrens (Norwegian author) tips in "Mot til å seile” (Courage to sail) was taken seriously: Do one thing every day. It suited me just fine. One day we baked buns, another day we washed hair and yet another day we emptied water under the deck. And it always felt very good to get done that one thing during an entire day.

 

We had spent a lot of money on fishing gear in Las Palmas. We should in fact catch the biggest fish and win fishing competition we had with s/y Paloma. Two fishing lines hung out both day and night, and the plan was to get a grip on a huge Blue Marlin.

 

Some excerpts from the log book, Inspired by Peter Rørens (Norwegian author) “Kakerlakkens død” (The death of the Cockroach):

  • 11/01 at 9:08 p.m.: I've got fish, but I dare not take it alone. Sorry.

  • 12/01 at 4:07: I have not dared to take up the fish. Please Andreas!

  • 12/01 at 24:20: There were no fish. Nice sailing.

 

We had to settle for small sized Dorados (Mahi-Mahi) until we turned the halfway point.

Andreas screaming from the cockpit: ODA!!!! WE HAVE FISH ON THE HOOK! AND IS HUUUUGE!

I have an out of the body experience and am full of adrenaline. The line is so heavy that it cuts through the skin on the fingers for Andreas when he tries to take it. With bloody fingers, we use both all the forces we have to get the unknown fish in the boat. The waves are simultaneously high as houses and the fish is around five meters away when we glimpsed the yellow, sparkling color of the sea. It's huge! We are screaming and shouting in unison. Andreas screams: How the hell do we get the fish on board?

 

I came with a stroke of genius: Wait for the next wave, and then we pull it up all we can and into the boat. And so we did, a 120 cm dorado landed into the cockpit and wriggling as only a 120 cm long dorado can. We cry out of happiness. It is huuuge!!! It must be at least 20 kg.

Next question is how on earth we are going to kill it before it’s flipping back to sea.

 

Suddenly Astrid came back to life and are in the cockpit: Hit it on the head!

Andreas pulls a winch handle and knocks the lift out of the fish. The fish is finally fairly quiet and the slaughter begins. I take up knife and holds the fish firmly to keep the fish stable for the slaughter as the boat rocks with the big waves. We surf down a huge wave and the boats turns out of course giving an uncontrolled jibe making the main sheet slams from starboard to port with my fingers tangled in the ropes. I retract my arm and realize that this is not good. Andreas shouts on nurse Astrid. Flurried I go downstairs to the galley, grabbing a cold box pepsi max from the refrigerator lay down in a fetal position cooling down my damaged fingers.

 

After a few minutes, I manage to move on fingers. I got away with a sprain. With blue fingers, I went up in the cockpit and got the pleasure of seeing the sight of a Swede with gutting knife, a dorado which regretted terribly on which route it had chosen today and a blood painted cockpit.

 

It was many of the small pleasures that made the success of each day: good food, candy, one loud fart. It may be that I am overly childish, but the laughter could sit for hours.

 

When we were about half way, the wind got stronger and the waves bigger. The dinner flew from side to side and sleeping trough the off duty periods had to be done in a place that was as stable as possible; on the floor between the couch and the table.

 

I was still seasick and used seasickness patch to at all be able to function.

One day when I was reading aloud from "A man named Ove" I noticed that my eyesight was not as it should. Everything in the near distance was very unclear. I have otherwise a very good vision, so I went around and complaining all day long. It should be impossible to lose the normal vision over one day.

 

Later in the evening we sat outside in the cockpit when Andreas look at me the same way you would see a poisonous spider in her hair.

Andreas: Wow, what's that?

I (with decent panic): Huh, what??

Andreas: Look at Astrid!

I turn and look at Astrid.

Astrid: Wow, what happened to your eyes?

Both Andreas and Astrid collapses in laughter, and I automatically makes the same while I crawled down in the lounge to find a mirror. I look into the mirror, and a demon looked back. One pupil min had become so great that it almost was not something blue again. The second was completely normal. I was absolutely sure I was going to be blind and moaned over this the rest of the day.

 

Next morning had Astrid has found the manual of the seasickness patch. And there it was stated quite accurately that common symptoms could be that pupils became larger, often only in one eye. When snapped together laughing, and I could breathe. A few days later my eyes was normal.

 

Without internet access, and an unusual amount of time to think.

  • How deep is the deepest spot in the Atlantic?

  • Where is the deepest place in the world and how deep is it?

  • How often do whales and dolphins go to the surface to breathe?

  • How far can a flying fish actually fly?

  • How far can an ordinary bird fly, without pausing? (We got a visit from a bird mid Atlantic)

We could discuss issues long and come to our own conclusions. It was as usual important to have the correct answer, but without Google was not so easy.

 

After over 15 days at sea, it was land in sight. Barbados was on the horizon and soon we had sailed across an entire ocean. With about an hour left to the coast and before we could put our feet on solid ground, I put on the theme song from the Pirates of the Caribbean on the stereo and we could sail into the harbour with style.

 

After 15 days, 20 hours we dropped anchor in Carlile Bay, Bridgetown, Barbados and treated ourselves with and a well deserved Cava in 30 degrees heat. Life is darn great.

Please reload