Galicia

September 28, 2018

For english translation, see below

A Coruña er også en by jeg føler meg veldig hjemme i. En passelig stor by med små trange gater, hyggelige restauranter, strandliv og en hel del seilere som akkurat har vært igjennom det samme, nemlig Biscaya. 

Dagen etter ankomst fra Biscaya tok jeg meg en runde rundt i byen, ringte hjem og pratet med familie og venner. «Nå er jeg helt alene igjen og vet ikke helt hva jeg skal finne på i dag,» klaget jeg. Jeg burde kanskje bare ligge på sofaen og se på Netflix, men jeg ville ikke. Jeg var rastløs etter å ha vært alene i tre dager. Da jeg kom hjem igjen til Snuppa var en svensk båt kommet i land. Vi kom i prat og jeg ble invitert ombord. Sosialiseringen fortsatte. Båtene kom i land en etter en og vi ble flere og flere. Sammen dro vi ut på restuarant, grillet hummer på bryggen, drakk pils. Akkurat som forrige gang jeg var i A Coruña. Utrolig sosialt og så mye til felles med fremmede folk. Det syntes jeg er veldig fint! 

Etter tre dager fikk jeg Biscayaknekken. Sliten, lei, tom. På tide å være alene, la kroppen ta en pause. Dagen etter seilte jeg videre alene. Jeg skulle til Isla Cies, 100 nautiske mill sørover. Ca 18 timers seilas. Jeg var sliten og ble sjøsyk. Kastet opp og kroppen var tom for energi. Ved solnedgang bestemte jeg meg for å seile inn til Camariñas for å ankre opp for natten. Jeg måtte få tilbake kreftene. 

Ankeret traff bunnen, jeg fikk spist en god middag og gikk og la meg. 

 

Morningen etter hadde det blåst kraftig opp. jevnt 8 m/s og 11 i kastene. 

Ankervinsjen min består av et par med ganske sterke damemuskler. 

Og det jævla ankeret. Med 50 meter 6mm kjetting ute, pluss et anker som veier mellom 25 og 30 kilo. Det er tungt å dra båten på 4 tonn bortover flaten, og i tillegg trekke opp 40 meter og et anker. Blemmer i hendene og blåmerker over alt. Det føles som en umulig oppgave, men på et magisk vis så går det hver gang. 

Med så sterk vind denne gangen, var det umulig. Jeg klarte ikke rikke på kjettingen. Om nøyaktig et døgn skulle vinden roe seg. Da var det bare til å vente.

 

Jeg hadde ikke blåst opp gummibåten og påhengsmotoren var tom for bensin. Meg og Snuppa sammen på svai. Det er egentlig ganske deilig. Isolert fra omverdenen. Jeg satte i gang med å vaske båten grundig. Lagde boller (som forøvrig ikke ble noen stor suksess) og hjemmelaget pizza. Det var jo tross alt en fredag. 

Dagen etter fikk jeg opp ankeret. Utmattet etter å ha brukt alle mine krefter i 15 minutter fikk jeg opp seilene og på med vindroret, og kunne lene meg tilbake mens båten seilte i 3 knop gjennom vannet ut mot moloen før vinden fikk tak i seilene. Slik fortsatte det i tre dager. Jeg hadde bestemt meg for å være alene, ankre opp, slappe av, nyte mitt eget selskap. Etter fire dager uten å snakke med noen, syv dager uten dusj, nesten tom for mat. Jeg seilte inn til Vilagarcia for å bunkre opp. Dagen etter var Tommy fra s/y No Stress i området. Vi møttes for første gang på Breim Countryfestival for 6 år siden, og han seilte også til karibien i 2016, men i stedet for å seile hjem hadde han nå seilt til Spania. 

Vi lå en natt for anker utenfor Illa de Arousa. No Stress' anker ute og Snuppa longside. Den beste måten å ankre opp på, syntes nå jeg! Dagen etter stoppet vi på Isolte Areoso for å spise lunsj. En liten øy uten annet enn strand og steiner. 

Vi seilte om kapp til Illa de Ons, et naturreservat som man må ha tillatelse for å seile til. 80 innbyggere, to restauranter og fantastisk natur. Det er verdt å nevne at jeg knuste Tommy i regattaen vår. (Tilleggsinfo, som er ganske vesentlig: Tommys båt er 49 fot. Min er 32.)

Dagen etter seilte vi til Isla Cíes. Nok et naturreservat, og om mulig enda vakrere enn Illa de Ons. På kveldstid var stjernehimmelen fantastisk. Morild i sjøen og helt blikkstille vann. Jeg fikk en idé om at vi kunne campe på stranden neste dag. Vi pakket alt vi muligens kom til å få bruk for og kjørte gummibåten inn til land og lagde camp ved solnedgang. Lyslenker, laken, soveposer, liggeunderlag, puter, parafinlampe, kortspill, godteri, litt for mye vin. Klokken ble altfor mye og vi lå på stranden og så på stjernene. Snakket om livet og om hvordan vi skulle beskrive denne opplevelsen for andre. Det var altfor vilt

Etter fire netter på anker, ingen klesvask siden Amsterdam (ganske nøyaktig en måned siden), var det på tide å få litt orden igjen. Siste etappe sammen med Tommy var inn til Vigo hvor Tommy gjorde seg klar for å reise hjem og jeg har startet på en skikkelig grundig vask og fiksing av Snuppa. Marinaleien er så rimelig her at jeg tar meg råd til å bli en stund. Få Snuppa i ship shape før Portugal. Listen med ting som må fikses har hopet seg litt opp etter uker i paradis. 

 

Seilingen har vært fantastisk rundt Galicia. Medvindsseilas hver eneste dag! Jeg gikk fra A coruña med nesten tom tank og har ennå ikke fylt opp. Det er digg. og billig. 

Nå blir jeg værende her, slappe av, fikse, henge med folk, ha det fint. 

 

---

 

A Coruña is also a city I feel very much at home in. A city with a size to my taste, small narrow streets, nice restaurants, beach life and a lot of sailors who have just been through the same: the Bay of Biscay.

 

The day after the crossing of the Bay of Biscay, I took a round trip in the city, called home talking to family and friends. "Now I am all alone again and dont' know what to do today," I complained. Maybe I should just lie on the couch and kill some time with Netflix, but I wanted to be social. I was restless after being alone for three days. When I returned home to Snuppa, a Swedish boat had just docked. We started talking, and I got invited aboard. Socialization continued. The boats came ashore one after the other filling up the harbor. Together we went out to restaurants, grilled lobster on the pier, drank beer. Just like the last time I was in A Coruña. Incredibly social and so much in common with foreign people. I thought it was very nice!

 

After three days I got the “Biscay beak down”. Tired, fed up, empty. I felt the need to be alone, let the body take a break. The next day I set sails and sailed on by myself. I was heading for Islas Cies, 100 nautical miles southwards. About 18 hours of sailing. I was tired and became seasick. I threw up and the body was out of energy. At sunset, I decided to sail into Camariñas to anchor the night. I had to regain my strength. The anchor was dropped and hit the bottom. I ate dinner and went straight to bed.

 

The morning after the wind had increased. 8 m/s, gusting at 11. My “anchor winch” consists of a couple of pretty strong lady muscles. The damn anchor, weighing between 25 and 30 kg together with 50 m of 6 mm chain is normally manageable for me, but now, pulling the boat of 4 tons up against the strong wind was too much. With blisters in my hands and bruises all over, I had to give it up. With such a strong wind that day, it was impossible for me. According to the weather forecast, the wind should calm down tomorrow, so I just had  to wait.

 

My dinghy was still packed away and the outboard was out of gasoline. Me and Snuppa were alone in the bay on anchor. But it's really nice. Isolated from the outside world. I started washing the boat thoroughly. Made buns (which otherwise were no big success) and homemade pizza. After all, it was a Friday.

 

The next day I managed to get up the anchor. Exhausted after using all my strength for 15 minutes I set sail and adjusted the wind pilot. I could lean back while the boat sailed in 3 knots through the water out towards the pier before the wind filled the sails perfectly. This was my world for the next three days. I had decided to be alone, anchor, relax, enjoy my own company. After four days without talking to anyone, seven days without a shower, almost empty of food, I sailed into Vilagarcia to stock up some supplies. The following day, I met Tommy from S/Y No Stress. We met for the first time at Breim Country Festival in Norway 6 years ago, and he also sailed to the Caribbean in 2016, but instead of sailing home he had now sailed to Spain.

 

We stayed one night on anchor outside Illa de Arousa. No Stress on anchor and Snuppa longside. The best way to anchor, it seemed to me! The following day we stopped at Isolte Areoso for lunch. A small island without anything but beach and stones.

 

Later we sailed for Illa de Ons, a nature reserve that one must have permission to sail to. 80 inhabitants, two restaurants and fantastic scenery. It is worth mentioning that I beat Tommy in our regatta. (Additional information, which is quite significant: Tommy's boat is 49 feet. Snuppa is 32.)

 

The following day we sailed to Isla Cíes. Another nature reserve, and if possible, even more beautiful than Illa de Ons. In the evenings, the starry sky was fantastic. Phosphorescence in the sea and completely quiet water. I got an idea that we could camp on the beach the next day. We packed everything we possibly needed for and took the dinghy to shore and camped at sunset. Lights, sheets, sleeping bags, sleeping mats, pillows, parafin lamp, card games, candy and too much wine. It was in the middle of the night, and we were on the beach and looked at the stars. Talked about life and how to describe this experience to others. It was way too wild

 

After four nights of anchor, no laundry since Amsterdam (quite exactly a month ago), it was time to get ship shape again. Last leg together with Tommy was in to Vigo where Tommy got ready to go home and I started on a thorough washing and tinkering of Snuppa. The marina lease is so affordable here that I can afford to stay awhile. Get Snuppa in ship shape before Portugal. The list of things that need to be fixed has accumulated a bit after weeks in paradise.

 

The sailing has been fantastic around Galicia. Downwind sailing every single day! I went from A coruña with almost empty tank of diesel and have not yet filled up. It is fantastic, and cheap.

 

Now I'm staying here, relaxing, fixing, hanging out with people, having a good time.

 

Please reload