Silkeseilasen

September 28, 2018

For en start på dette uplanlagte eventyret!
Det er ingen tvil om at jeg har gjort det riktige valget med å dra på ny langtur.

 

Fra og med Fredrikstad har jeg hatt med meg mannskap. Tre tidligere kollegaer: Henrik, Thea og Emilie.

Alle fant fort sine plasser ombord. Emilie lagde de flotteste måltidene, til tross for sin sjøsyke. Thea hjalp meg med å trimme seilene til det perfekte, mens Henrik var styrmann og sugde til seg alt av informasjon når det gjaldt seiling. ”Quiz meg i styrbord og babord da!”. Det beste jeg vet er ivrig mannskap.

 

Det var så hyggelig å våkne opp og skrike ”god morgen alle sammen!” og få tre trøtte svar tilbake. En fra akterlugaren og to fra hver sin sofa i salongen. Noen tok ansvar for å sette over kaffen for å få opp de trøtteste av mannskapet (jeg går definitivt under kategorien trøtt). Frokost på dekk, kaste loss og seile mot hvor enn vi følte for i løpet av dagen.
Fine sommerdager langs norskekysten. Bikini- og gennakervær, min favoritt.

 

En fin seilas fra Lyngør endte i vindstille og motorkjøring. Turtallet begynte plutselig å synke før motoren kveltes helt. Den eneste gangen det har skjedd før var da jeg fikk tau i propellen over Biscaya to år tidligere. Jeg diskuterte høyt med meg selv, og før jeg rakk å blunke hadde Henrik tatt på seg våtdrakt og hoppet uti for å sjekke propellen.

Ikke noe tau der.

Ok, kanskje tett vannutskillerfilter?
Jeg gikk ned og begynte å skru, og måtte ut for å ta luftepauser hvert femte minutt for å ikke kaste opp. Filteret var helt fint, men der hvor det vanligvis tyter ut diesel når jeg kobler fra slangen, kom det ingen ting. En morken drivstoffslange var problemet. Jeg kuttet av et par centimeter og dieselen fosset ut. Motoren startet igjen på første forsøk. En veldig midlertidig løsning. Jeg var ikke trygg på å krysse Nordsjøen med en halvtett drivstoffslange.
Det var lørdag ettermiddag, butikkene stengte kl 18 og vi skulle krysse Nordsjøen søndag kveld. I all beskjedenhet la jeg ut en post på Facebook på jakt etter en drivstoffslange i Grimstad.
Da vi la til kai i Grimstad kl 20, etter alle butikkene hadde stengt, stod det en mann på brygga: ”Hei, er det du som trenger drivstoffslange?” Kåre hadde da kjørt til Grimstad med en dieselslange og reddet dagen! Folk er helt fantastiske!

 

Tid for å gjøre oss klar for Nordsjøen. Emilie mønstret av for å dra på festival, resten av oss bunkret opp og kastet loss.

 

Turen over Nordsjøen var utrolig fin. Vi hadde et døgn med fin vind, et døgn vindstille, og et døgn med veldig mye vind. Om natten var morilden så sterk at det så ut som at vannet var forgitet med noe nenongrønn syre. Jeg har aldri sett så mye morild før! Vi brukte dagene på å lese. Jeg kom meg igjennom hele fire bøker. Så stor leselyst har jeg ikke hatt før. Vi ankom nederlandskysten om morgenen og kom oss igjennom første sluse. Som en ganske sliten og øltørst gjeng ble vi enige om å gå inn til Stavoren. Etter altfor mye øl og en god natts søvn fortsatte vi seilasen mot Amsterdam i fantastiske vindforhold. Vi ankom Sixhaven ved midnatt og Theas nederlandske venninne tok oss imot på kaien og tilbragte helgen ombord.

 

Amsterdam føles litt som hjemme for meg. På forrige langtur tilbragte jeg en måned i byen og er blitt ganske kjent. Denne gangen unngikk vi sentrum og de vanlige turiststedene. Vi oppdaget flere utrolig sjarmerende steder på nordsiden av byen. Henrik mønstret av, Thea dro med Anna, sin nederlandske venninne til Utdrecht og Emilie mønstret på igjen. Vi seilte en kort etappe gjennom kanalene sørover til Haarlem. For en sjarmerende by! Jeg endte opp med å bli der i en uke. Derfra tok vi toget til kysten for å tilbringe en dag på stranden, jeg tok toget til Utdrecht for å besøke Anna og Thea. Jeg kan ikke få uttrykt nok hvor høyt jeg elsker dette livet.

 

Seilasen videre gikk gjennom kanalene fra Haarlem til Gouda hvor jeg skulle treffe Martha og Erlend. Dave, et bekjentskap fra Haarlem ble med på halve seilasen før Anna og hennes kjæreste Axel ble med på siste etappe. Jeg hadde nøyaktig 14 timer alene før jeg møtte Erlend og Martha på togstasjonen i Gouda.

Et lykkelig gjensyn med den Martha, morsomste dansken jeg vet om og Erlend som jeg har kjent siden jeg var ca 16 år. Det skal nevnes at dialekten min ble betydelig breiere i løpet av uken Erlend var med, til Marthas frustrasjon, som ikke forstod noen ting.
Vi seilte igjennom kanalene til Rotterdam og ut i den engelske kanal.

Jeg brukte timevis på Duolingo og prøve å forstå meg på dette språket hvor alle ord hørtes helt like ut. Om man skulle si ou eller au, så var det (i mine ører) nøyaktig samme lyd. Vi seilte fra den ene sjarmerende byen til den andre. Spiste croissant til frokost, snegler til middag og blåskjell til kvelds. Den franske idyllen fanget meg veldig. Bonjour, merci boucoup S’il vous plait. Jeg må lære meg fransk! Det språket er så vakkert.

Please reload