Et veiskille

January 19, 2019

Du vet den følelsen når livet bare går på skinner, alt er fint, verden seiler med deg og det føles som at du står på toppen av en enorm bølge av medstrøm?
Den følelsen er så utrolig tilfredstillende.
Men så plutselig stopper det opp. Bølgen du har surfet på så lenge har dødd ut til hvitt skum og forsvunnet i ett med havoverflaten. Hva nå? 

 

Siden jeg seilte fra Oslo i fjor sommer har livet virkelig vært fint. Jeg tar meg selv ofte i å se tilbake på langturalbumet mitt og smile fra øre til øre av alt jeg har fått oppleve sammen med så fine folk.

 

Hele denne turen tok utgangspunkt i å krysse Biscaya på nytt. Jeg ville så gjerne ha en fin opplevelse av det havstrekket etter skrekkopplevelsen to år tidligere. Samtidig som jeg tok med meg alt av erfaring fra forrige langtur. Denne gangen skulle jeg gjøre alt riktig. Ingen plan, ingen tidspress, bare nyte livet og være lykkelig. Og det har jeg virkelig fått til. Jeg krysset Biscaya som om jeg var dronningen av selveste Helvetesbukta. For en deilig følelse.
Jeg seilte videre nedover Spania og Portugal i skikkelig snegletempo. Jeg skulle jo ikke rekke noe. Jeg skulle til Middelhavet. For det var vel et fint mål på denne reisen. Der hadde jeg ikke seil før. 

 

Jo nærmere jeg kom inngangen til Middelhavet vokste det seg en klump i magen som ble større og større. Er Middelhavet så veldig spennende? Jeg har jo vært i både Spania, Italia, Hellas, Kroatia på ferie før. Om jeg vil oppdage mer kan jeg vel bare fly dit for 300 kroner. Det er så tilgjengelig. Er det dette jeg skal bruke mine siste kroner på å oppleve? Og hva skjer etter Middelhavet, når seilekassen er tom? Hvor skal jeg da?
Hva med å seile Suezkanalen? Gjennom kanalene i Frankrike eller Russland? Fly hjem til Norge?
Mulighetene var endeløse. Men ingen av dem klarte å holde klumpen i magen i sjakk.

Jeg er så vant til å alltid vite hva jeg vil og bare gå for det. Denne følelsen av å ikke ha noe mål og mening har ligget å murret i flere måneder. 

Det er umulig for meg å vite hva jeg tenker, føler eller vil et halvt år fra nå, men jeg trenger alltid et mål jeg kan sikte mot. Et mål som føles riktig, selv om det mest sannsynlig kommer til å endre seg. 

 

Jeg har brukt uendelige timer på å tenke og reflektere over dette, uten å komme fram til noe fornuftig. Og det er jo begrenset hva jeg klarer å trylle fram av en konklusjon fra mine egne tanker når jeg har sittet fast så lenge. Så da er det jo fornuftig å prate med andre for å utvide tankeprosessen litt. Jeg tok blant annet kontakt med den personen jeg tenkte hadde best forutsetninger for å utfordre tankene mine. Lars, en utrolig flott mann som har seilt jorden rundt i 14 år, helt alene. Han har i hvert fall hatt god tid til å tenke igjennom ting. Vi hadde et veldig fint møte, klumpen i magen var litt mindre og tankene hadde fått et nytt perspektiv. Jeg er jo helt latterlig lykkelig når jeg seiler rundt i min egen båt, så hva enn jeg skal framover innebærer eventyr sammen med Snuppa. Det er vel det eneste som teller. 


 

Please reload